Obama, Clinton og klasebomber

De siste dagene har vi feiret det internasjonale forbudet mot klaseammunisjon, en viktig sak AUF har jobbet lenge for og som Norge har stått i fremste rekke for å dra i havn. Nå er forbudet på plass og det på rekord tid, 109 land har deltatt i forhandlingene og samtlige har varslet at de vil ratifisere avtalen. En handling som innebærer at de må ødelegge alle nasjonale lagre med klaseammunisjon, aldri bruke det i militære operasjoner og kanskje viktigst bidra til å rydde opp i gamle synder med støtte til ofre og opprydning i rammede land.

Når en slik viktig avtale nå er på plass er det viktig å ta noen skritt tilbake og hedre de som har bidratt positivt og kritisere de idiotene som står utenfor. På listen over idiotland kommer ikke uventet Russland, Kina, Paktistan og klasebombeværsting Israel, altså de landene som ved første anledning kan komme til å bruke klasebomber. Med på listen er også stormakten USA, og med Bush administrasjonen er det ingen bombe at de velger egoistisk sikkerhet fremfor kollektivt ansvar.

Det som gjør USA til en spennende case er det kommende presidentvalget, og med nye regimer kan ny politikk også oppstå. At den konservative republikaneren Mc Cain følger samme linje som partikammeraten Bush bør ikke overraske mange, for dette er to menn som ikke er så uenige som noen skal ha det til. Når det amerikanske senatet hadde spørsmålet om klaseammunisjon oppe til avstemining var det bare 4 senatorer som støttet det internasjonale forbudet og blant de var senator og presidentkandidat Barack Obama. Den eneste av de tre gjenværende presidentakandidatene som fremstår med en anderledes utenrikspolitikk enn sine motstandere. Det er nok mer skuffende for noen at Hillary Clinton ikke viser seg fra en mer radikal side utenrikspolitisk, men følger en hennes argumentasjon er det jo nettopp ens stemmegivnings historie som bør være tellende.

I dag søndag 1. juni avholdes det tredje siste primærvalget i USA, på tirsdag de to siste. Når vi våkner i Norge onsdag morgen vil det være klart hvem som er demokratenes neste presidentkandidat. Selv håper jeg å våkne til nyheten om at klasebombemotstanderen Obama har trukket det lengste strået!

Palestine, here I come again - del 2

Senere på turen havner vi oppi en demonstrasjon for palestinske fanger som sitter fengslet i israelske fengsler. Mødre, fedre og søsken holder opp bilder av sine kjære og ber oss fortvilet om å ta bilde av dem, og aldri glemme hvordan israelerne fengsler palestinere uten lov og dom på ubestemt tidspunkt, ofte uten gyldig grunn. Flere av disse vet ikke en gang hva de er anklaget for, og mange sitter i såkalt administrativ forvaring. Veldig mange av fangene er unge, og har sittet inne lenge.

Etterpå besøkte vi en såpefabrikk, hvor de lager såpe av olivenolje. Palestina er for øvrig kjent for å ha den beste olivenoljen i verden, og såpen de lager skal visstnok være veldig bra og 100% organisk. Såpestykkene var stablet i massive søyler for å tørke 3-4 måneder. Her fikk vi også se en mann pakke dem inn i en imponerende fart.

På kvelden blir vi invitert til stor fest med alle fra Nablus som har tilknytning til vennskapsbyprosjektet. Flere av disse har også vert i Stavanger. Det var en fantastisk mottakelse, og rørende å se hvor mye dette betyr for dem. På vei inn i hotellet hører vi noen skudd i natten, og blir fortalt at det bare er ”fireworks”. Etter å ha levd med uroligheter i så lang tid enser såvidt ikke våre venner skuddsmellene, og har gitt det et nytt navn. Fireworks eller ikke, vi skynder oss inn.

Fredag 25. april våkner vi til nyheten om at israelske soldater har tatt seg inn i en flyktningleir noen kilometer fra Nablus, og drept en ung gutt. Senere får vi vite at dette er samme gutt som var med på angrepet mot guvenøren, og at israleske soldater har vært etter han lenge. Timingen er sannsynligvis nøye planlagt for å få det til å se ut som om guvenøren også er involvert i dette siden han ble angrepet. Dette skaper noe uroligheter, og da israelse soldater prøver å ta seg inn i Nablus blir de stoppet med provisoriske veisperringer av brennende søppel og barn som kaster stein. Når vi kommer til stedet for å besøke en palestinsk kirke like ved er alt rolig, men veien er fortsatt stengt og det brenner fremdeles. Ungene er også fortsatt ganske opprørt og det er en spent stemmning.

Vi må skyndte oss ut av kirken når vi får beskjed om at begravelsesfølge til den drepte nærmer seg. De har gått den 45 min lange veien fra sykehuset med liket bærende på skuldrene, og stemmningen er nokså amper. I det vi kjører forbi på avstand ser vi et stort følge bevege seg langs veien, med flere kjøretøy bak. Enda et offer for det israelske militæret er på vei til graven.

Etterpå drar vi til Sebastia , en liten by som egentlig er 10 min kjøring fra Nablus, men man må vanligvis kjøre omveier på over en time pga veldig restrektive checkpointer. Vi prøver lykken for å se om soldatene er noe mer medgjørlige når det er nordmenn som passasjerer.

Til vår store overraskelse stikker en israelsk soldat inn og spør ” Er dere norske?” – PÅ NORSK! En ting er å tjenestegjør i det israelske militæret der alle menn har 5 års verneplikt og kvinner 3 år, men å reise ned fra Norge for å bli med på jævelskapen!!? Jeg har mye jeg har lyst til å si akkurat der og da, men måtte pent holde kjeft siden det er nettopp denne nordmannen som gjør det mulig for oss å passere checkpointen. Vi spekulerer senere i om han var halvt israelsk og om det var så at man ble innkalt uansett hvilket land man bodde i, men det blir bare gjetninger fra vår side.

Sebastia er en vakker by med masse arkeologiske gjenstander og monumenter fra både romersk og bysantisk periode. Naturen er kjempefin og jeg tar masse bilder av blomster og planter til biologisamlinga til lillesøstera mi. Ikke visste jeg at sukkererter vokser på trær..

Unge Høyre er også tilstede på tur og titter fram bak en søyle. Tina Bru er leder i UH i Rogaland og sitter sammen med meg i Miljø og utbygging. Hun er egentlig veldig bra – til høyrefolk å være :P

Nå er det langt på natt her i Nablus mens jeg sitter å skriver dette, og tre innholdsrike dager tar mye plass! Vi skal være her til søndag, før vi drar videre til Jerusalem også hjem neste onsdag. I morgen er det en ny dag, og da skal jeg også møte venner fra Fateh Youth som jeg ble kjent med sist jeg var her nede. Jeg gleder meg masse og skal hilse fra alle dere AUF’ere der hjemme! Ein, Swei, Drei, Palestina Frei!

Palestine, here I come again

- En reiseskildring skrevet av Hilde Firman Fjellså, leder AUF i Rogaland.

Min kjære Stavangerby har Nablus på Vestbredden som vennskapsby, og Nablusforeningen i Stavanger jobber med å knytte vennskapsbånd gjennom skoler, politikere og iherdige ildsjeler med våre venner i det okkuperte land, og samarbeider på en rekke felt. Denne gangen var jeg så heldig å få lov å bli med som representant for kommunalstyret for miljø og utbygging for å kunne jobbe med et miljøprosjekt som skal finansieres av egenpålagte ”klimakvoter” når Stavanger kommune bruker fly. Helt siden jeg fikk være med en delegasjon fra AUF til Palestina i fjor vår har jeg drømt om å reise ned igjen!

Etter å ha sluppet bemerkelsesverdig lett gjennom sikkerhetskontroll og spørsmål på flyplassen, bar turen vekk fra det forjettede land og inn på Vestbredden, på vei til Nablus. Da kommer man selvfølgelig ikke utenom et drøss med checkpoints. Nablus ligger nokså nord i landet, og er en av de mest avstengte byene på Vestbredden. På siste checkpoint inn til byen måtte vi si farvel til sjåføren vår, og dra koffertene våre gjennom veisperringene over til den andre siden. Han fikk nemlig ikke lov til å bli med videre. Etter å ha vist passene våre til en ung gutt i militærutstyr, viftende på et maskingevær, fikk vi lov til å passere med våre norske pass. En helt annen sak dersom vi hadde vært palestinere. Deretter bar det videre til Hotell Al Jasmin, for å så møte representanter for Nablus kommune til middag på kvelden. Og for en velkomst! Massevis med god mat, og smilende mennesker som ønsket oss hjertelig velkommen:)

Delegasjonen som reiser ned består av to grupper, en av dem er lærere som skal besøke sine vennskapsskoler og den andre gruppen skal jobbe med miljøprosjektet. Folk fra Nablusforeningen er med på hver sitt fagfelt. I alt er det 16 personer på tur. Denne dagen deler vi oss opp etter hvert vårt formål med turen. Vi møter den assisterende borgermester, fordi den ”ekte” borgermesteren sitter fortsatt fengslet på ubestemt tidspunkt i såkalt administrativ forvaring. Deretter møter vi miljøavdelinga til Nablus for å diskutere prosjektet, og så guvenøren i Nablus-regionen. Han kan fortelle at han nettopp var utsatt for et angrep av noen palestinere som trolig var presset til å sette fyr på bilen hans og skyte rundt seg med våpen i lufta. Denne historien er forøvring ikke over enda. Av hvem de ble presset av er foreløpig uvisst...

Flere oppdateringer fra Hilde i Palestina kommer

Tørr vi håpe på Mugabes avgang?

I morgen, lørdag 28. mars, går Zimbabwes 13.3 millioner innbyggere til valgurnene for å velge sin president de neste årene. Posten som Robert Mugabe har bekledd de siste 28 årene og som han med rå og brutal makt har gjort alt for å beholde. Når valgdagen nå er så nær er det ikke verdenssamfunnets entydige kritikk mot Mugabe som skaper håp for forandring, men den mer og mer samlede og kraftfulle opposisjonen i landet.

Mugabe har i sin tid som president først ledet Zimbabwe til frigjøring fra Storbritannia i 1980, inn i gode tider og så over til den største krisen landet har sett i sin historie. Inflasjonen er på 100 000 prosent og arbeidsledigheten har steget til 80% for å nevne noen tall. Den mye omtalte jordreformen har ført til 570 000 internt fordrevne flyktninger, fallende produksjon og 400 000 arbeidsledige som direkte konsekvenser. Tanken om å ta jord fra de hvite og rike, og gi til de fattige var kanskje god, men feilet totalt med sin brutalitet og dårlige organisering.

Håper om forandringen ligger i demokratiet og opposisjonens evne til å mobilisere. Samtidig er det knyttet stor spenningen til om Mugabe vil tillate seg selv et tap, og fikse valget i sin favør. Det positive denne gang er at opposisjonen har støttespillere i politiet og i hæren, noe som gjør valgfusk mer komplisert.

Fra mitt ståsted, langt oppe i nord milevis og unna valget og Mugabe, skimter jeg et håp om forandring, et håp om at Mugabe ikke skal gå seirende ut av første valgrunde og ønsket et nytt flertall i Zimbabwe. Det er bare å ønske lykke til med valget og benke seg foran tv og nyhetssendingene søndag morgen.

Gjør som prins Charles!

Tibet lider under Kinas okkupasjon, og til tross for fredelige demonstrasjoner, slår okkpuasjonsmakten hardt ned på alle krav om frihet og uavhengighet. De siste dagers uroligheter kan ha resultert i nesten 100 drap av tibetanere. Internasjonal presse kommer ikke inn i området, og det er stor usikkerhet om hva som er situasjonen i landet.

10. mars begynte hundrevis av munker en protestmarsj inn til den tibetanske hovedstaden Lhasa for å markere at det var 49 år siden den første oppstanden mot Kina. De protesterte på fredelig vis, og alt de krevde var slutt på religiøse restriksjoner og frigivelse av fengslede munker. På vei inn til sentrum av byen ble toget stoppet av kinesisk politi, og over 50 munker ble arrestert. Dagen etter krevde 600 munker at de som var blitt arrestert skulle frigis. Protesttoget av munker forsøkte å gå inn i Lhasa, men ble møtt av over 2000 bevæpnede politimenn som møtte den fredelige demonstrasjonen med tåregass. Tibetanerne, under ledelse av Dalai Lama, er blitt verdenskjent for sin fredelige motstand mot okkupasjonsmakten. Demonstrasjonene spredte seg også til India og Nepal, og også her ble de møtt med kraftig motstand. Det er bekymringsverdig om Kina nå presser disse landene for å stilne tibetanske rop om frihet.

Ytringsfrihet er en sentral menneskerettighet som skal gjelde alle mennesker, men i Tibet gjør okkupasjonsmakten alt for å stoppe de fredelige demonstrasjonene. Det er paradoksalt at Kina til sommeren skal avholde de olymiske leker, samtidig som de fratar et helt folk deres mulighet til grunnleggende menneskerettigheter og sin frihet!

Vi får håpe at flere velger å gjøre som prins Charles, nemlig å boikotte OL i Bejing.

International Year of the Potato

Poteten kommer til oss i mange former; kokt, stappet, ovnsbakt, og frityrstekt. Den kommer til middag, til lunsj og krypende når en minst aner det. Men i årtusener har poteten kun hatt rollen som liten siderett, det en har ved kjøttkaker og som en ufrivillig får med en hamburger. Den tiden er nå over, og potetens rennesanse er i annmarsj, for 2008 er av FN ærklært som "International Year of the Potato".

Som AUFer og innbitt FN tilhenger forsto jeg at dette ikke var noen spøk eller en religiøs stjernetolkning i retning "rottens år". Dette er alvor, og mest av alt er det politisk!

Bakgrunnen for FNs høytidlige utnevnelse er en vitenskapelig forankret tro på at poteten vil bidra til å nå de viktige tusenårsmålene. Se bare på denne listen av harde potetfakta:

• Opprinnelig fra Sør Amerika, og kommer i 225 ulike arter.
• Ranket som nr. 4 på "verdens viktigste matavare" (kun slått av mais, hvete og ris)
• Ranket som nr. 1 på "verdens mest bærekraftige plante"
• Regnes som drivstoffet bak den industrielle revolusjon.
  
• Det danske ordet for potet, kartoffel, kommer fra Italiensk og betyr trøffel, og har bakgrunn fra når en tunghørt pave smakte potet for første gang og misforsto...
  

Når sant skal sies er det nok punkt 3 som fikk FN til å diske opp med store internasjonale titler. For poteten er den planten som produserer flest kalorier, raskest, krever mist landområde og kan tilpasse seg flest typer klima. Den er relativt enkel og dyrke, og tåler en klimastøyt.

Jeg har alltid hatt tro på poteten, og den troen er nå styrket og på vei inn i en stolthet! For i 2008 er det ikke Superman, Jens Stoltenberg eller Bush som skal redde verdens sultne, det er POTETEN! Jeg tror den vi gå løs på sin oppgave fryktløs og ambisiøs, og for min egen del skal jeg begynne å spise POTET, med kjøttkaker ved siden!

Vie la revolution de la pomme de terre!!!

Noen dager i Nablus

Tirsdag opplevde vi noe vi ikke helt hadde troen på at vi skulle oppdage. Da vi våknet på Hotel Jerusalem snødde det ute. Store snøfiller som dalte ned, ingen biler på veien og alt var stengt. Men sola skinner nå, og det er omtrent som norsk vårvær her nede.

Vi har nå vært tre dager i Nablus. Her har vi holdt todagers seminar for jentene i Fateh Youth fra hele Vestbredden. Dette er for å skolere og oppmuntre flere jenter til å bli tillitsvalgt i organisasjonen. Vi snakket om tale- og debatteknikk, likestilling, hersketeknikker og presentert hva AUF er og hva vi jobber med. Flere av jentene som skulle delta på seminaret er blitt stoppet på chechpoint inn til Nablus, og ble sendt hjem igjen. Andre har kjørt lange omveier for å komme hit, så det er tydelig at okkupasjonen griper hardt inn i dagliglivet her.

I går besøkte vi An Najah university, og snakket blant annet med en organisasjon som jobber med Rigth to Education. Nesten alle studentene ved universitet har opplevd å bli stoppet på checkpoint og dermed gått glipp av viktig undervisning. Flere av studentene sitter i fengsel og mange har måttet utsatt studiene av ulike grunner.

I dag har vi hatt seminar for medlemmer av Fateh Youth i Nablus, og i morgen tidlig reiser vi til Jenin for å holde seminar og besøke flyktningleir.

Noen timer med mange inntrykk!

I dag har vi vært på en political tour i Øst-Jerusalem og sett på hvordan Israel prøver å skape fakta på bakken som taler for deres sak. Vi har sett enorme bosetninger hvor staten Israel subsidierer middelklassen for at de skal bo i de ulovlige bosetningene. Det er nemlig viktig for Israel at det er et flertall av israelere i Jerusalem, og de gjør alt for å tvinge palestinerne ut av byen.

En tre timers tur i Øst- Jerusalem gir mulighet for mange inntrykk, og vi fikk mange muligheter til å se muren Israel bygger inne på Vestbredden. Muren er snart ferdig og omringer nå nesten hele Jerusalem. Med muren er flere landsbyer som før tilhørte Jerusalem nå stengt ute fra byen, og eneste mulighet for å komme til Jerusalem er gjennom checkpoints. En flyktningleir er helt innestengt, og som eneste utsikt har de en gigantisk bosetning. Det er et sykt opplegg...

Etterpå gikk turen til Yad Vashem, som er et Holocaustmuseum i Jerusalem. Det er et av verdens beste museum, og det gjorde inntrykk på delegasjonen. Likevel var det trist å se at palestinerne nå blir behandlet på en måte som kan minne om det jødene gikk gjennom på 30-tallet. Dette sitatet sto på en vegg:
”Never again allow such a catastrophe”.
Og vi kan ikke si oss mer enig!

I morgen går turen til ungdomshuset AUF har vært med å finansiere i Abu Diis, og så reiser vi til Nablus for å holde seminar i tre dager.

De melder snø i Jerusalem

Da var første dag unnagjort og masse inntrykk skal bearbeides. Vi brukte første dag til å se gamlebyen og bli kjent med området, det var jo tross alt første gang til området for en av delegasjonens fire deltagere. (Alex)

En tur i gamlebyen viste at lite har blitt bedre og mye har blitt værre. Våre venner kan fortelle at flere og flere hus i den muslimske delen blir kjøp av fanatiske Israelere. Ariel Sharon har eksempelvis et fin fint hus midt i området. Den største forandringen var å finne ved klagemuren der en graver "arkeologiske" tuneller under klippemoske og våre venner lanserte teorien om at disse tunellene, sammen med et jordskjelv, vil bidra til at klippemoskeen raser! Og da gir plass for rekonstruksjonen av israelernes hellige tempel som klagemuren er en ruin etter.

Det er meldt snøfall i morgen så det blir spennde å se om vi får norsk vinterstemning her nede! =)

Vi har vert ivrige fotografer og under finner dere et utvalg av bilder fra søndagens utflukt:

Jette og Torstein

Stine Renate og Alexander



Stine sjekker (opp) sikkerheten i gamlebyen



Klagemuren

AUF i Palestina

I dag ankom en delegasjon fra AUF Palestina og byen Jerusalem. Delegasjonen består av Jette Christensen, Alexander Cascio, Torstein Tvedt Solberg og Stine Renate Håheim.

Under hele oppholdet vil vi oppdatere bloggen og legge ut bilder vi tar!

Denne første dagen av oppholdet har vi brukt til å se Jerusalem og forberede oss til seminarene senere neste uke!