Følg Stine Renate og Tonje på reise i Midtøsten

Sentralstyre duoen Stine Renate Håheim og Tonje Brenna er for tiden på reise i Palestina og skal utforske større deler av Midtøsten. Følg deres reise og les om alle deres spennende opplevelser på Kammerat Håheim og Brennas reiseblogg.

IAEA-flertall mot Israelske atomvåpen

I dag vil stå som en merkedag etter at et flertall i IAEA, det Internasjonale Atomenergibyrået, stemte for et atomfritt Midtøsten. Det er per dags dato kun Israel som har atomvåpen i området, da uten at de vil inrømme det. Vedtaket ble gjort etter to dager med intense forhandlinger på en konferanse i Wien. Hele 82 land støttet vedtaket, ingen stemte mot, men 13 land avsto fra å stemme.

Det er ingen (atom)bombe at USA og Israel danner fortroppen av de 13 avholdene landene, og at avholdenheten er et utrykk for motstand. Israel er det eneste i regionen som ikke har sluttet seg til den internasjonale traktaten om ikkespredning av atomvåpen NPT, og landet godtar bare i begrenset grad inspeksjoner fra IAEA. Det virker som at noen har noe som ikke tåler offentligheten.

Saken til Mordechai Vanunu er et annet bevis på det samme hemmeligholdet. Da en av hjernene i forskningsprosjektet forsto at det var atomvåpen de laget gikk han ut i offentligheten med saken i 1986. Takken var 18 år i israelsk fengsel dømt for landsforederi. Fortsatt, 22 år etter offentliggjøringen, har en ikke rikket Israel en centimeter i riktig atomfri retning. Det store ubesvarte spørsmålet som nå gjennstår er om dagens vedtak snur på dette.

Det finne ingen gode argumenter mot et atomfritt Midtøsten, og heller ikke mot en atomfri klode. Israels våpen har nå trigget atomprogrammer i Iran og Syria, og den negative atomspiralen bør en gang for alle stoppes. Her bør Norge kjenne sin besøkstid, spesielt siden vi bidro til at spralen startet ved å gi tungtvann til israelerne. Dagens vedtak må være starten på nedrusting i det konfliktfylte området, og inspektører må få slippe til der de ønsker. Men best av alt var det om USA også kunne ta til vett og støtte flertallet!

Film: SITRONTREET

Salmas sitronlund står i fare for å bli hugget ned når den israelske forsvarsministeren flytter inn som nærmeste nabo. Trærne utgjør nemlig en trussel, da de kan fungere som tilholdssted for palestinske terrorister.

Denne Israelske filmen er et møst for alle AUFere og Palestinavenner. Den rørende historien om Salma og hennes sitronlund rører dypt i hjerteroten, og enkens kamp for familieeiendommen blir raskt et symbol på den groteske israelske okkupasjonen.

"Sitrontreet er basert på en virkelig historie. Det gjør ikke den nydelige, menneskelige og kresent fortalte filmen dårligere. Tvert imot. At den vakre, middel-aldrende, palestinske enken Salma faktisk eksisterer der ute, gjør hennes kamp mot den overveldende motstanderen, den israelske hær, enda mer fascinerende." skriver Bergens Tidene som gir filmen terningkast 5.

Det faktum at filmen også er støtten av det Israelske filminstituttet gir meg også et håp om at israelsk intern motstand mot okkupasjonen styrkes. Den ytringsfriheten Staten Israel snakker om er langt fra en sannhet, men filmer som dette bidrar til å få historiene frem og setter toppolitisk pjatt i skyggen. Filmens siste scene er et fantastisk eksempel på hvordan israelske politikere graver sin egen grav og murer ikke bare fienden ute, men seg selv inne.

Min entusiasme for filmen kom etter en forhåndsvisning på Filmfestivalen i Haugesund, og nå er filmen også å se på norske kinoer. Den vises nå i Bergen, Oslo og Trondheim. Historien, skuespillerne og fantastiske bilder gjør filmen til mer enn sitt politiske budskap og utvider dermed sin publikumsmasse. Så har du politiske tvilere i din omgangskrets er det bare å kjøpe billetter med det samme!

Jerusalem - en by full av kontraster og paradokser

Skrevet av Helén Ingrid Andreassen, leder i AUF i Oslo.
Jerusalem 09.08.08

I dag fik vi en omtrent 4 timer guida tur i Jerusalem, en såkalt ”political tour”. Vi fikk se hvordan Apartheid- muren ålte seg rundt i landskapet. De skilte familier fra hverandre og noen hadde til og med chekpoints på taket til husene sine. Det er vanskelig å forestille seg hvordan det er å først leve helt normale liv med familien sin, før man plutselig får en mur midt i byen som hindrer deg fra å komme til jobb, sykehus, familiemedlemmer eller lignende. Løsningen for noen hadde blitt å kravle seg gjennom noen kloakkrør for å komme til andre siden. Også her hadde Israelske styrker prøvd å blokkere rørene med store steiner. Ingen mennesker fortjener å bli behandlet på en så nedvergende måte.

Dette er byen som er et av de vanskeligste punktene når det gjelder fred mellom Israel/ Palestina. Her finner du klagemuren, Al Aqusa moskeen og kristendommens mest hellige kirke, der Jesus ble korsfestet og begravet. Både Palestinerne og Israelerene vil ha dette som sin hovedstad.

At Israel ønsker byen som sin hovedstad er kanskje mest tydelig. Muren tar opp mer og mer av de palestinske territoriene. Israelerne har egne veier (atskilt med gjerde), inn til byen, så de slipper å se palestinerne eller vite noe om deres situasjon. Palestinere må betale ekstra skatt for å bo i Jerusalem, kun fordi de er palestinere. De får heller ikke lov å bli citizens (borgere) av Jerusalem, de blir residents. Hvis du oppholder seg for lenge utenfor jeruslamen mister de sitt residentship, og får aldri komme inn igjen.

Jerusalem er byen som Oslo AUF skal samarbeide med. Det kan bli utfordrende. Det er ikke lov å drive med politisk aktivitet i Jerusalem. Nåværende leder av Fatah Youth Jerusalem har blitt arrestert flere ganger av israelsk politi og vært flere måneder i fengsel. For å drive med politikk. Det er vanskelig å hjelpe en organisasjon om ikke får lov å drive med noe av det vi gjør.

Undertrykkelse og diskrimminering er ikke verdig en by som Jerusalem, eller de menneskene som bor der.

Tøff tid for våre venner i Georgia

Et gigantisk skilt med bilde av George Bush, og gatenavnet George Bush street, er noe av det første som møter deg når du lander i Georgias hovedstad Tbilisi. Nå ser det ikke ut til at presidenten Sakashviili har hatt nevneverdig hjelp av å være USAs gullgutt.
Det ingen innerst inne trodde at kunne skje, skjedde forrige fredag, da det brøt ut full krig
mellom den lille Kaukasusstaten Georgia, og stormakten Russland. Den høyrepopulistiske georgiske presidenten Sakashviili foretok en gigantisk feilbedømming da han sendte georgiske soldater inn i Sør-Ossetia. Den siste uka har russerne slått knallhardt tilbake.

Jeg besøkte områdene som nå er hardest rammet av krigen sammen med en AUF-delegasjon for litt over et år siden. Fattig, tynt befolket og med lite ressurser allerede den gangen – men bildene som ruller over TV-skjermen min nå er helt uvirkelige. Byen Gori, det eneste stedet utenfor hovedstaden Tbilisi hvor vår søsterorganisasjon har lokallag, meldes å være en ren spøkelsesby. Her falt russiske bomber over flere boligområder for noen dager siden. Gatene vi kjørte igjennom sammen med våre venner i fjor, er nå folketomme og sønderbombet.

Samtidig som russerne har begått alvorlige brudd på folkeretten i sin overreaksjon, har de også bidratt til at folk slutter opp om presidenten sin. Mannen som har ført en høyrepopulistisk politikk, blant annet med massiv privatisering, og blitt beskyldt for valgjuks og overgrep mot opposisjonelle, har nå støtte, til og med fra de som var hans motstandere i valget for noen måneder siden. Det vil neppe gjøre det lettere å være politisk opposisjon i tida fremover. Akkurat nå er den bekymringen liten i forhold til andre. Hundretusenvis er på flukt, og våpenhvilen som ble undertegnet i dag er skjør. Folk i Georgia er skeptiske til om den vil holde. I en epost i dag skriver Dimitri, leder i vår søsterorganisasjon USYG, at de ser russernes aggresjon som et forsøk på å gjenopprette sin innflytelse i Georgia, og at de nå frykter for stabiliteten i hele regionen.

Da vi møtte ungdom fra Sør-Ossetia sammen med våre venner i USYG i fjor, var et av målene å få til en dialog mellom unge på hver sin side av grensen. Nå ser det målet ut til å være fjernere enn noen sinne. For AUF blir det viktigere enn noen gang å støtte og hjelpe vår søsterorganisasjon i tida framover.

Bilde 1: IUSY-visepresident Silje sammen med venner fra begge sider i konflikten. Sør-Ossetias hovedstad Tskinvali i bakgrunnen.
Bilde 2: Den demilitariserte sonen mellom Georgia og Sør-Ossetia, april 2007

Tårer og smil i ekstreme Hebron

Skrevet av Hilde Firman Fjellså, leder i AUF i Rogaland


I dag har vi vært i Hebron, en by som tidligere var et levende bysenter , men som nå terroriseres av ekstreme bosettere og har nærmest blitt en spøkelsesby.
Vi ble møtt av en palestinsk fredsaktivist som samarbeider med en rekke fredsorganisasjoner både internasjonalt og i Israel. Han tok oss med til huset sitt, som ligger rett ved siden av bosettere som daglig kaster søppel og stein mot huset hans, og skader både han og familien hans og kommer med dødstrusler.

Be'tselem - en israelsk fredsorganisasjon har gitt palestinerne som bor nærmest bosetterne filmkamera, for å dokumentere overgrepene og ydmykelsene de utsettes for. Vi fikk se noen av disse og satt målløse og sjokkerte – at det går an å klekke ut så pervertert ondskap! Når vår venn så fortalte om sin ”gode nabo” som tvang stein inn i munnen på den 7 år gamle nevøen hans og slo tennene mot steinene slik at de knakk, var det både noen og enhver av oss som måtte tørke frustrerte og ulykkelige tårer.

Det er 400 bosettere i Hebron og 4 000 soldater til å ” beskytte” dem. De står bare der og ser på mens bosetterne spytter, slår og skyter etter palestinerne, og ofte deltar de selv i ugjerningene. Vi fikk se en film hvor en voksen bosetter dame skriker ”Hore” på arabisk etter unge palestinske jenter. Bosetterbarna læres opp til å angripe palestinske barn på vei til skolen, slik at disse må følges hver eneste dag. Heller ikke det at de er i følge med voksne, stopper bosetterbarna – og de sparker og hiver stein på dem.

I gamlebyen er det nesten ingen butikker igjen, for bosetterne har tatt mesteparten av etasjene over butikkene, og kaster steiner, søppel og eksrementer på nettingen som palestinerene har satt opp over gaten for å beskytte seg med.

Man blir så oppgitt over den utspekulerte ondskapen her, og løsninger synes langt vekke når menneskene behandler hverandre på denne måten. Men alt var ikke bare trist. Vi møtte flere fantastiske mennesker, som til tross for overgrepene de stadig blir utsatt for er helt klare på at de ønsker å leve i fred med israelerne og at de også forstår at ikke alle i Israel er slik som bosetterne i Hebron. Jeg fikk også mange nye venner, og spesielt datteren i huset som var veldig søt og ville at jeg skulle bli igjen hos dem og sove på rommet hennes.

Broer bygges - murer rives

Det er andre dag på seminaret i Ramallah, og Ida, Fredrik, Hilde og Fredrik er godt igang med å planlegge samarbeid mellom distrikter i Palestina og sine egne fylkeslag. Hjemme i Norge har det vært flere presseoppslag om turen, og her følger et lite utvalg:

– Helt surrealistisk, sier leder i AUF Fredrik Bjørnebekk etter bare to dager i Palestina, hvor han knytter kontakt med Fatah Youth. AUF i Østfold skal i løpet av seminaret etablere et samarbeid med Fateh Youth i Bethlehem. Les mer i Fredriksstad Blad. Fredrik holdt også innledning om nominasjonsprosessen fram til landsmøtet til AUF.

- Konflikten må løses på storpolitisk nivå. Men vi ønsker å bidra til at palestinsk parti- og organisasjonsstruktur utvikles. Det får være vårt bidrag i denne omgang, sier leder i AUF i Rogaland, Hilde Firman Fjellså. Les mer i Stavanger Aftenblad. Hilde bidro også med en innledning om konflikthåndtering, noe som er en viktig del av det å drive med organisasjonsarbeid.

– Jeg gleder meg å samarbeide med vår søsterorganisasjon i Jerusalem og til å lære mer om hvordan situasjonen i Palestina er. Det er vanskelig å forestille seg hvordan det er å leve under konflikt og okkupasjon i så lang tid. Det er noe som særlig rammer barn og unge, derfor er det viktig å bidra til at disse får engasjert seg, sier leder i AUF i Oslo, Helen Ingrid Andreassen. Les mer på noblad.no Helen er veldig engasjert i likestilling, og det var derfor naturlig at hun fortalte om likestillingsdebatten både i Norge og internt i AUF.

Ida Ødegaard er nestleder i AUF i Sør-Trøndelag og er i Palestina for første gang. Trondheim er i dag vennskapsby med Ramallah, og Ida skal derfor starte et samarbeid mellom Fateh Youth i Ramallah og AUF i Sør-Trøndelag.
- Det har vært utrolig interessant og snakke med de fra Ramallah, og jeg har fått en helt ny forståelse for hvordan det er å drive med politikk under en okkupasjon. De lever i en helt annen virkelighet enn oss hjemme, men til tross for det har vi også mye til felles, sier Ida. En viktig del av samarbeidet er erfaringsutveksling, og Ida holdt derfor innledning om hvordan AUF i Sør-Trøndelag velger delegater til landsmøtet i AUF.

Jerusalem – kontrastenes by

Skrevet av Fredrik Bjørnbekk, leder AUF i Østfold

Etter å ha landet kl. halv et på natta i Tel Aviv bar reisen, for resten av delegasjonen, videre til ”den hellige by” Jerusalem. Det står tydelig for oss som er her for første gang at Jerusalem virkelig er kontrastenes by. Her møter du på sekulariserte muslimer, kristne og jøder, samtidig som du rundt neste gatehjørne kan møte på kvinner med sjal, ultraortodokse jøder eller en helt vanlig ”businessmann” i dress.

Vi var selvfølelig innom Yad Vashem, som er et museum til minne om forfølgelsen og utryddelsen av 6 millioner jøder under andre verdenskrig. Paradoksalt nok finner man mange sitater som enhver AUFer kunne ha brukt i et leserbrev om konflikten her nede.

For flere av oss ble vårt første møte med muren, gjennom et vindu fra rutebussen mellom Jerusalem til Ramallah. Man har alle sett bilder og videosnutter av muren tidligere, men det å fysisk kjøre forbi muren var helt surrealistisk. Vi møtte tidligere på dagen Judith Harel fra OCHA som fortalte oss om de forskjellige type hindringene Israel bruker i og mot Palestina. Hun kunne fortelle at det ved siste telling hadde vært 607 forkskjellige hindringer. Følelsen av avmakt vokser når du ser alt Palestinerne blir utsatt for, heldigvis vil vi aldri gi opp før Palestina er fritt!

I dag blir det seminar mellom AUF og Fatah Youth Organization, vi gleder oss til å møte våre Palestinske venner!

Okkupasjonens sanne ansikt!

I dag besøkte vi den største byen på Vestbredden, nemlig Hebron. Her viser okkupasjonen sitt sanne ansikt, og det er ikke pent!

Hebron var en av de rikeste byene i Palestina, men er i dag den byen med størst arbeidsledighet. Årsaken er 114 veisperringer og checkpoints inne i byen, apartheidmuren og ekstreme settlere. I gamlebyen i Hebron bor det 400 settlere, de har okkupert palestinske hus og butikker og skyr ingen midler for å jage palestinerne ut av byen. Angrep på palestinske barn og steinkasting er blitt en del av hverdagen til palestinerne i Hebron. Settlerne har også okkupert en palestinsk skole inne i byen, og her har Ehud Barak nettopp gitt tillatelse til å bygge på skolen for å få plass til flere settlere. Settlerne har skattefritak og blir subsidiert i form av billige hus og biler.

Lederen av Fateh Youth på Hebron University slapp ut av fengsel i fjor. Da hadde han sittet seks år i et israelsk fengsel, da han kom ut var datteren blitt syv år. Grunnen til de seks årene i fengsel? At han var aktiv i vår søsterorganisasjon..

Mange vi har møtt har spurt oss hvor Israels vilje til fred er. Vi lurer på det samme. En stat som ønsker fred skal ikke fengsle politikere, bygge nye ulovlige bosetninger og skape et apartheidsystem!

På vei tilbake fra Hebron ble den palestinske bussen vi kjørte stoppet på checkpoint. Jeg ble bedt om å komme ut av bussen og ble fortalt at jeg ikke kunne reise inn i "Israel", vi var nemlig på vei inn i Jerusalem. Israel har funnet en ny måte å lage problemer for plagsomme utlendinger; la være å gi de visum. Til tross for at jeg tre ganger spurte om å få stempel i passet på Ben Gurion, nektet de meg det. Etter krangling og trusler om å ringe den norske ambassaden fikk jeg til slutt passere checkpointen. Jeg var så sint på soldatene, og kan ikke tenke meg et liv der du er avhengig av dagshumøret til 18 år gamle gutter for å få lov til å reise i ditt eget land...

Hilsen fra Uganda

Jeg har alt vært i Uganda i en uke, har vært her på feire før vi skal årets aktivitet med Uganda Young Democrats. Det er godt å være tilbake I Uganda, men samtidig vært et tøft møte med virkligheten våre venner i UYD lever under.

På veien ned hit fikk jeg melding om at Fred Mbide, nestleder I UYD, var blitt fengsla. Jeg prøvde senere å møte han i fengselet, og fikk avtale om 5 minutter sammen noen andre fra UYD og noen familiemedlemmer. Når vi kom fram til fengselet var hele området sperra av og om lag 50 væpna politisoldater som nekta oss ingang på selve omraadet, vi blei stående å krangle i 20 minutter, men da det kom en lastebil med folk fra militæret inn på omraadet skjønte vi slaget var tapt og forlot området. Dagen etter prøvde vi igjen, da med samme resultat. Fred er nå løslatt men går en lang og dyr rettssak i møte. Samme dag som han ble løslatt blei en annen fengsla, og flere har gått i skjul for å hindre å bli tatt av politiet.

Demokratiet i Uganda går definitivt i feil retning og volden og overgrepene mot opposisjonen øker. Varselslampene bør blinke for verdenssamfunnet, hvis ikke kan vi om få år få samme situasjon som vi i dag ser i Zimbabwe.

Våre venner I UYD gjør en formiddabel innsats i kampen for demokrati og menneskrettigheter, og selv om de risikerer mye, jobber de hardere enn noen gang.

Hilser fra alle venner I UYD!

I går kveld kom også Abdullah og Mari til Uganda og på mandag reiser vi til nord-uganda for å holde AIDS-kurs, så reiser vi derifra til Sudan før vi kommer tilbake til Kampala.

Blogger senere om livet I Uganda

Hilsen fra Åsmund:)

Long time ago in Bethlehem...

Da turen i går gikk til Bethlehem var et besøk i fødselskirken et must. Fotograf Torstein tok ivrig utallige bilder og kirken var full av turister. Men formålet med turen var ikke kun dette besøket. Aller først gikk turen til Bethlehem Universitet for å møte med våre venner i Shabiba. Også her har de flertall i studentparlamentet og nesten av halvparten av studentene støtter Fateh Youth. Vi diskuterte mulighetene for et distriktssamarbeid mellom Bethlehem og et fylkeslag i AUF og fikk omvisning på universitetet.

Så gikk vi til fots gjennom gamlebyen og opp på kontoret til Fuad Kokaly, parlamentsmedlem for Fatah. Han ga oss en oppdatering på situasjonen i byen som nå er omringet av apartheidmuren. Omtrent 40 prosent av byens inntekter kommer fra turister, og heldigvis er sikkerhetssituasjonen så god at det kommer stadig flere turister hit. Men byen lider under okkupasjonen, den er omringet av settlements som stadig bygges utog de høyt utdannede palestinerne forlater i stor grad byen. Hus som står i nærheten av settlementene har rivningsordre fra Israel og et stort antall flyktninger lever i stor fattigdom.

Palestinerne lider også under den kulturelle okkpasjonen, og det å styrke palestinernes nasjonal identitet er derfor en viktig del av motstandskampen. Vi besøkte derfor Dalal Institution for Culture and Arts. Et senter for underpriviligert ungdom, drevet kun av frivillige. Her snakker vi om god gammeldags dugnadsånd. Meg og Torstein fikk også en innføring i den tradisjonelle palestinske folkedansen Dabka. Jeg kan avsløre at resultatet var noe varierende.

Vi var også innom Aida Camp, en flyktningleir fra 1950 med nesten 4000 innbyggere. Her finner man blant annet det som skal være verdens største nøkkel. Nøkkelen er blitt et symbol for millioner av palestinske flyktninger som fremdeles har nøkkelen til huset de måtte flykte fra under Al-Nakba.

"Direkte inne fra Jerusalem"

Akkurat nå sitter vi på Hotel Jerusalem rett utenfor gamlebyen. Vi er tilbake etter tre dager på reisefot for å besøke Fateh Youth på universitetene. Til nå har vi vært innom Ramallah, Nablus og Jenin og har hatt utallige møter med interessante og spennende mennesker fra vår søsterorganisasjon. Målet med turen er å starte opp distriktsamarbeid mellom AUF og Fateh Youth, og det er strålende å se den innsatsen våre venner gjør på universitetene. De har nå flertall på alle universtitetene etter en godt gjennomført studentvalgkamp.

På Bir Zeit University i Ramallah var vi blant annet med på en demonstrasjon mot fengslingen av 600 Fatah-medlemmer på Gaza de siste dagene. På Vestbredden er fengsling av studenter omfattende, og vi fikk blant annet møte sønnen til Marwan Barghouti. Vi fikk også en omvisning i Bir Zeit og ble som vanlig invitert hjem til vilt fremmede mennesker. Høydepunktet på omvisningen var besøk hos en stor familie som lager sin egen vin fra druene i bakgården. Ingen av de snakket et ord engelsk, så her fikk vi god bruk for våre timer på arabisk kurs hjemme i Norge.

I Nablus møtte vi guvenøren som ga oss en oppdatering på situasjonen i byen som er innestengt av utallige checkpoints. Vi var også hjemme hos familien til Alaa, hvor vi fikk en innføring i vitser om folk fra Jordan. Stemningen her nede skifter fort fra dødsalvorlig (bokstavlig talt) til latterbrøl.

Den ene kvelden var vi innom Beit Foriik, en landsby i Nablus distriktet. Den er omringet av settlements på alle kanter, og det finnes kun en vei ut og inn av landsbyen, og denne er selvfølgelig kontrollert av israelsk militære. Det er stor fattigdom i landsbyen, økonomien er nemlig totalt avhengig av oliventrærne som settlere nekter de å få tilgang til. To mennesker er skutt den siste tiden i et desperat forsøk på å høste oliven. Og hvis de mot alle odds skulle få høstet oliven, nekter Israel de å eksportere den ut av landsbyen. Vi møtte lederne av Fatah og medlemmer av bystyret, og de var naturlig nok fortvilet over situasjonen. Samtidig satte de stor pris på internasjonalt besøk og tok oss med på en rundtur i byen. Beit Foriik er stedet hvor den palestinske revolusjonen begynte og er full av historie. Yassir Arafat hadde skjulested der i 1967, og vi fikk også se grotten hvor han oppholdt seg etter seksdagerskrigen.

I dag har vi tilbrakt dagen i Jenin, hvor vi besøkte Arab American University. Her diskuterte vi blant semesteravgift og hvordan okkupasjonen påvirker studiene med direktøren ved Universitetet. Vi var også med på en forelesning om muren med Stop the Wall campaign. Mange av studentene i Jenin bor på andre siden av muren, og har derfor store vanskeligheter med å komme seg til universitetet. I går ble en tolv år gammel gutt drept etter en demonstrasjon mot muren i Nilin. Han ble skutt i hodet av en israelsk soldat. Jeg trenger kanskje ikke å si hvor sinte og frustrerte vi ble over å høre dette, og enda verre ble det når vi ble fortalt at israelsk media har fremstilt det som om han ble skutt av palestinere. Israelerne skyr ingen midler i kampen for et land uten folk.. Heldigvis er ikke norske medier så naive! http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/midtosten/article2565783.ece

Situasjonen på Vestbredden har blitt verre siden forrige gang vi var her. Settlementene blir utvidet dag for dag, hver natt blir palestinere arrestert uten anklager, muren blir stadig lengre og fattigdommen øker. Til tross for dette kjemper palestinerne med et ufattelig mot for å bekjempe apartheidsystemet og okkupasjonen. Som unge politikere og som mennesker kan vi ikke gjøre annet enn å kjempe sammen med de!

En rolig start

Det er godt å være tilbake! Alt er som det skal; Passkontrollen på Ben Gurion er et helvete, solen steiker, grinete soldater, smilende venner og nydelig mat. Undertegnede og Stine Renate har dratt i forkant av hoveddelegasjonen for å få unnagjort en del møter og planlegging. Alt i alt blir det et over to uker lagt opphold i landet jeg aldri kan få nok av. Det meste av opplevelser ligger foran oss, og programmet ser fantastisk ut.

Første dag var satt av til overdreven strandligging i Tel Aviv, som kostet oss gode, svidde o røde kroppsdeler. Vi tok hintet og dro tidlig søndag morgen til Jerusalem og tok inn på Jerusalem Hotel på rett side av den grønne linjen.

Dagen gikk hovedsaklig med til å besøke ICAHD og Randi fra Troms. Til daglig er Randi AUFs fylkessekretær i Troms, men som alle engasjerte AUFere lar hun ingen utfordringer gå forbi. Da hun ble spurt om å bruke to uker av sin sommerferie på Vestbredden til å bygge opp et nedrevet Palestinsk hus kunne hun ikke si nei. ICAHD er en israelsk organisasjon som gjenreiser palestinske hus det israelske militæret har revet. På deres sommerleir samles rundt 40 engasjerte fra hele verden seg for å reise hus. Årets prosjekt var å gjenreise to hus i Anata en liten by utenfor Jerusalem.

Som representanter for arbeiderbevegelsen lot vi ikke muligheten gå fra oss, og som bildene viser var vi ivrige deltagere i grasrotbevegelsens viktige arbeid. Det var fra vår side rørende å se engasjementet fra lokalbefolkningen, der alle generasjoner deltok. Og vi mistenker at fra lokalbefolkningens side var det særdeles underholdene å se solbrente nordmenn grave grøfter! Så på flere måter underhold vi hverandre og når resultatet er en feiende flott hus kan en ikke klage.

Vel tilbake på Jerusalem Hotel sitter vi nå å planlegger resten av uken. AUF duoen skal ut på en omfattende rundreise i hele vestbredden for å besøke samtlige universiteter og tilhørende Fateh Youth organisasjoner. I morgen går turen via Ramallah til Nablus, min andre hjemby, et gjensyn jeg gleder meg stort til.

Oppdateringer vil følge...

Obama, Clinton og klasebomber

De siste dagene har vi feiret det internasjonale forbudet mot klaseammunisjon, en viktig sak AUF har jobbet lenge for og som Norge har stått i fremste rekke for å dra i havn. Nå er forbudet på plass og det på rekord tid, 109 land har deltatt i forhandlingene og samtlige har varslet at de vil ratifisere avtalen. En handling som innebærer at de må ødelegge alle nasjonale lagre med klaseammunisjon, aldri bruke det i militære operasjoner og kanskje viktigst bidra til å rydde opp i gamle synder med støtte til ofre og opprydning i rammede land.

Når en slik viktig avtale nå er på plass er det viktig å ta noen skritt tilbake og hedre de som har bidratt positivt og kritisere de idiotene som står utenfor. På listen over idiotland kommer ikke uventet Russland, Kina, Paktistan og klasebombeværsting Israel, altså de landene som ved første anledning kan komme til å bruke klasebomber. Med på listen er også stormakten USA, og med Bush administrasjonen er det ingen bombe at de velger egoistisk sikkerhet fremfor kollektivt ansvar.

Det som gjør USA til en spennende case er det kommende presidentvalget, og med nye regimer kan ny politikk også oppstå. At den konservative republikaneren Mc Cain følger samme linje som partikammeraten Bush bør ikke overraske mange, for dette er to menn som ikke er så uenige som noen skal ha det til. Når det amerikanske senatet hadde spørsmålet om klaseammunisjon oppe til avstemining var det bare 4 senatorer som støttet det internasjonale forbudet og blant de var senator og presidentkandidat Barack Obama. Den eneste av de tre gjenværende presidentakandidatene som fremstår med en anderledes utenrikspolitikk enn sine motstandere. Det er nok mer skuffende for noen at Hillary Clinton ikke viser seg fra en mer radikal side utenrikspolitisk, men følger en hennes argumentasjon er det jo nettopp ens stemmegivnings historie som bør være tellende.

I dag søndag 1. juni avholdes det tredje siste primærvalget i USA, på tirsdag de to siste. Når vi våkner i Norge onsdag morgen vil det være klart hvem som er demokratenes neste presidentkandidat. Selv håper jeg å våkne til nyheten om at klasebombemotstanderen Obama har trukket det lengste strået!

Palestine, here I come again - del 2

Senere på turen havner vi oppi en demonstrasjon for palestinske fanger som sitter fengslet i israelske fengsler. Mødre, fedre og søsken holder opp bilder av sine kjære og ber oss fortvilet om å ta bilde av dem, og aldri glemme hvordan israelerne fengsler palestinere uten lov og dom på ubestemt tidspunkt, ofte uten gyldig grunn. Flere av disse vet ikke en gang hva de er anklaget for, og mange sitter i såkalt administrativ forvaring. Veldig mange av fangene er unge, og har sittet inne lenge.

Etterpå besøkte vi en såpefabrikk, hvor de lager såpe av olivenolje. Palestina er for øvrig kjent for å ha den beste olivenoljen i verden, og såpen de lager skal visstnok være veldig bra og 100% organisk. Såpestykkene var stablet i massive søyler for å tørke 3-4 måneder. Her fikk vi også se en mann pakke dem inn i en imponerende fart.

På kvelden blir vi invitert til stor fest med alle fra Nablus som har tilknytning til vennskapsbyprosjektet. Flere av disse har også vert i Stavanger. Det var en fantastisk mottakelse, og rørende å se hvor mye dette betyr for dem. På vei inn i hotellet hører vi noen skudd i natten, og blir fortalt at det bare er ”fireworks”. Etter å ha levd med uroligheter i så lang tid enser såvidt ikke våre venner skuddsmellene, og har gitt det et nytt navn. Fireworks eller ikke, vi skynder oss inn.

Fredag 25. april våkner vi til nyheten om at israelske soldater har tatt seg inn i en flyktningleir noen kilometer fra Nablus, og drept en ung gutt. Senere får vi vite at dette er samme gutt som var med på angrepet mot guvenøren, og at israleske soldater har vært etter han lenge. Timingen er sannsynligvis nøye planlagt for å få det til å se ut som om guvenøren også er involvert i dette siden han ble angrepet. Dette skaper noe uroligheter, og da israelse soldater prøver å ta seg inn i Nablus blir de stoppet med provisoriske veisperringer av brennende søppel og barn som kaster stein. Når vi kommer til stedet for å besøke en palestinsk kirke like ved er alt rolig, men veien er fortsatt stengt og det brenner fremdeles. Ungene er også fortsatt ganske opprørt og det er en spent stemmning.

Vi må skyndte oss ut av kirken når vi får beskjed om at begravelsesfølge til den drepte nærmer seg. De har gått den 45 min lange veien fra sykehuset med liket bærende på skuldrene, og stemmningen er nokså amper. I det vi kjører forbi på avstand ser vi et stort følge bevege seg langs veien, med flere kjøretøy bak. Enda et offer for det israelske militæret er på vei til graven.

Etterpå drar vi til Sebastia , en liten by som egentlig er 10 min kjøring fra Nablus, men man må vanligvis kjøre omveier på over en time pga veldig restrektive checkpointer. Vi prøver lykken for å se om soldatene er noe mer medgjørlige når det er nordmenn som passasjerer.

Til vår store overraskelse stikker en israelsk soldat inn og spør ” Er dere norske?” – PÅ NORSK! En ting er å tjenestegjør i det israelske militæret der alle menn har 5 års verneplikt og kvinner 3 år, men å reise ned fra Norge for å bli med på jævelskapen!!? Jeg har mye jeg har lyst til å si akkurat der og da, men måtte pent holde kjeft siden det er nettopp denne nordmannen som gjør det mulig for oss å passere checkpointen. Vi spekulerer senere i om han var halvt israelsk og om det var så at man ble innkalt uansett hvilket land man bodde i, men det blir bare gjetninger fra vår side.

Sebastia er en vakker by med masse arkeologiske gjenstander og monumenter fra både romersk og bysantisk periode. Naturen er kjempefin og jeg tar masse bilder av blomster og planter til biologisamlinga til lillesøstera mi. Ikke visste jeg at sukkererter vokser på trær..

Unge Høyre er også tilstede på tur og titter fram bak en søyle. Tina Bru er leder i UH i Rogaland og sitter sammen med meg i Miljø og utbygging. Hun er egentlig veldig bra – til høyrefolk å være :P

Nå er det langt på natt her i Nablus mens jeg sitter å skriver dette, og tre innholdsrike dager tar mye plass! Vi skal være her til søndag, før vi drar videre til Jerusalem også hjem neste onsdag. I morgen er det en ny dag, og da skal jeg også møte venner fra Fateh Youth som jeg ble kjent med sist jeg var her nede. Jeg gleder meg masse og skal hilse fra alle dere AUF’ere der hjemme! Ein, Swei, Drei, Palestina Frei!

Palestine, here I come again

- En reiseskildring skrevet av Hilde Firman Fjellså, leder AUF i Rogaland.

Min kjære Stavangerby har Nablus på Vestbredden som vennskapsby, og Nablusforeningen i Stavanger jobber med å knytte vennskapsbånd gjennom skoler, politikere og iherdige ildsjeler med våre venner i det okkuperte land, og samarbeider på en rekke felt. Denne gangen var jeg så heldig å få lov å bli med som representant for kommunalstyret for miljø og utbygging for å kunne jobbe med et miljøprosjekt som skal finansieres av egenpålagte ”klimakvoter” når Stavanger kommune bruker fly. Helt siden jeg fikk være med en delegasjon fra AUF til Palestina i fjor vår har jeg drømt om å reise ned igjen!

Etter å ha sluppet bemerkelsesverdig lett gjennom sikkerhetskontroll og spørsmål på flyplassen, bar turen vekk fra det forjettede land og inn på Vestbredden, på vei til Nablus. Da kommer man selvfølgelig ikke utenom et drøss med checkpoints. Nablus ligger nokså nord i landet, og er en av de mest avstengte byene på Vestbredden. På siste checkpoint inn til byen måtte vi si farvel til sjåføren vår, og dra koffertene våre gjennom veisperringene over til den andre siden. Han fikk nemlig ikke lov til å bli med videre. Etter å ha vist passene våre til en ung gutt i militærutstyr, viftende på et maskingevær, fikk vi lov til å passere med våre norske pass. En helt annen sak dersom vi hadde vært palestinere. Deretter bar det videre til Hotell Al Jasmin, for å så møte representanter for Nablus kommune til middag på kvelden. Og for en velkomst! Massevis med god mat, og smilende mennesker som ønsket oss hjertelig velkommen:)

Delegasjonen som reiser ned består av to grupper, en av dem er lærere som skal besøke sine vennskapsskoler og den andre gruppen skal jobbe med miljøprosjektet. Folk fra Nablusforeningen er med på hver sitt fagfelt. I alt er det 16 personer på tur. Denne dagen deler vi oss opp etter hvert vårt formål med turen. Vi møter den assisterende borgermester, fordi den ”ekte” borgermesteren sitter fortsatt fengslet på ubestemt tidspunkt i såkalt administrativ forvaring. Deretter møter vi miljøavdelinga til Nablus for å diskutere prosjektet, og så guvenøren i Nablus-regionen. Han kan fortelle at han nettopp var utsatt for et angrep av noen palestinere som trolig var presset til å sette fyr på bilen hans og skyte rundt seg med våpen i lufta. Denne historien er forøvring ikke over enda. Av hvem de ble presset av er foreløpig uvisst...

Flere oppdateringer fra Hilde i Palestina kommer

Tørr vi håpe på Mugabes avgang?

I morgen, lørdag 28. mars, går Zimbabwes 13.3 millioner innbyggere til valgurnene for å velge sin president de neste årene. Posten som Robert Mugabe har bekledd de siste 28 årene og som han med rå og brutal makt har gjort alt for å beholde. Når valgdagen nå er så nær er det ikke verdenssamfunnets entydige kritikk mot Mugabe som skaper håp for forandring, men den mer og mer samlede og kraftfulle opposisjonen i landet.

Mugabe har i sin tid som president først ledet Zimbabwe til frigjøring fra Storbritannia i 1980, inn i gode tider og så over til den største krisen landet har sett i sin historie. Inflasjonen er på 100 000 prosent og arbeidsledigheten har steget til 80% for å nevne noen tall. Den mye omtalte jordreformen har ført til 570 000 internt fordrevne flyktninger, fallende produksjon og 400 000 arbeidsledige som direkte konsekvenser. Tanken om å ta jord fra de hvite og rike, og gi til de fattige var kanskje god, men feilet totalt med sin brutalitet og dårlige organisering.

Håper om forandringen ligger i demokratiet og opposisjonens evne til å mobilisere. Samtidig er det knyttet stor spenningen til om Mugabe vil tillate seg selv et tap, og fikse valget i sin favør. Det positive denne gang er at opposisjonen har støttespillere i politiet og i hæren, noe som gjør valgfusk mer komplisert.

Fra mitt ståsted, langt oppe i nord milevis og unna valget og Mugabe, skimter jeg et håp om forandring, et håp om at Mugabe ikke skal gå seirende ut av første valgrunde og ønsket et nytt flertall i Zimbabwe. Det er bare å ønske lykke til med valget og benke seg foran tv og nyhetssendingene søndag morgen.

Gjør som prins Charles!

Tibet lider under Kinas okkupasjon, og til tross for fredelige demonstrasjoner, slår okkpuasjonsmakten hardt ned på alle krav om frihet og uavhengighet. De siste dagers uroligheter kan ha resultert i nesten 100 drap av tibetanere. Internasjonal presse kommer ikke inn i området, og det er stor usikkerhet om hva som er situasjonen i landet.

10. mars begynte hundrevis av munker en protestmarsj inn til den tibetanske hovedstaden Lhasa for å markere at det var 49 år siden den første oppstanden mot Kina. De protesterte på fredelig vis, og alt de krevde var slutt på religiøse restriksjoner og frigivelse av fengslede munker. På vei inn til sentrum av byen ble toget stoppet av kinesisk politi, og over 50 munker ble arrestert. Dagen etter krevde 600 munker at de som var blitt arrestert skulle frigis. Protesttoget av munker forsøkte å gå inn i Lhasa, men ble møtt av over 2000 bevæpnede politimenn som møtte den fredelige demonstrasjonen med tåregass. Tibetanerne, under ledelse av Dalai Lama, er blitt verdenskjent for sin fredelige motstand mot okkupasjonsmakten. Demonstrasjonene spredte seg også til India og Nepal, og også her ble de møtt med kraftig motstand. Det er bekymringsverdig om Kina nå presser disse landene for å stilne tibetanske rop om frihet.

Ytringsfrihet er en sentral menneskerettighet som skal gjelde alle mennesker, men i Tibet gjør okkupasjonsmakten alt for å stoppe de fredelige demonstrasjonene. Det er paradoksalt at Kina til sommeren skal avholde de olymiske leker, samtidig som de fratar et helt folk deres mulighet til grunnleggende menneskerettigheter og sin frihet!

Vi får håpe at flere velger å gjøre som prins Charles, nemlig å boikotte OL i Bejing.

International Year of the Potato

Poteten kommer til oss i mange former; kokt, stappet, ovnsbakt, og frityrstekt. Den kommer til middag, til lunsj og krypende når en minst aner det. Men i årtusener har poteten kun hatt rollen som liten siderett, det en har ved kjøttkaker og som en ufrivillig får med en hamburger. Den tiden er nå over, og potetens rennesanse er i annmarsj, for 2008 er av FN ærklært som "International Year of the Potato".

Som AUFer og innbitt FN tilhenger forsto jeg at dette ikke var noen spøk eller en religiøs stjernetolkning i retning "rottens år". Dette er alvor, og mest av alt er det politisk!

Bakgrunnen for FNs høytidlige utnevnelse er en vitenskapelig forankret tro på at poteten vil bidra til å nå de viktige tusenårsmålene. Se bare på denne listen av harde potetfakta:

• Opprinnelig fra Sør Amerika, og kommer i 225 ulike arter.
• Ranket som nr. 4 på "verdens viktigste matavare" (kun slått av mais, hvete og ris)
• Ranket som nr. 1 på "verdens mest bærekraftige plante"
• Regnes som drivstoffet bak den industrielle revolusjon.
  
• Det danske ordet for potet, kartoffel, kommer fra Italiensk og betyr trøffel, og har bakgrunn fra når en tunghørt pave smakte potet for første gang og misforsto...
  

Når sant skal sies er det nok punkt 3 som fikk FN til å diske opp med store internasjonale titler. For poteten er den planten som produserer flest kalorier, raskest, krever mist landområde og kan tilpasse seg flest typer klima. Den er relativt enkel og dyrke, og tåler en klimastøyt.

Jeg har alltid hatt tro på poteten, og den troen er nå styrket og på vei inn i en stolthet! For i 2008 er det ikke Superman, Jens Stoltenberg eller Bush som skal redde verdens sultne, det er POTETEN! Jeg tror den vi gå løs på sin oppgave fryktløs og ambisiøs, og for min egen del skal jeg begynne å spise POTET, med kjøttkaker ved siden!

Vie la revolution de la pomme de terre!!!

Noen dager i Nablus

Tirsdag opplevde vi noe vi ikke helt hadde troen på at vi skulle oppdage. Da vi våknet på Hotel Jerusalem snødde det ute. Store snøfiller som dalte ned, ingen biler på veien og alt var stengt. Men sola skinner nå, og det er omtrent som norsk vårvær her nede.

Vi har nå vært tre dager i Nablus. Her har vi holdt todagers seminar for jentene i Fateh Youth fra hele Vestbredden. Dette er for å skolere og oppmuntre flere jenter til å bli tillitsvalgt i organisasjonen. Vi snakket om tale- og debatteknikk, likestilling, hersketeknikker og presentert hva AUF er og hva vi jobber med. Flere av jentene som skulle delta på seminaret er blitt stoppet på chechpoint inn til Nablus, og ble sendt hjem igjen. Andre har kjørt lange omveier for å komme hit, så det er tydelig at okkupasjonen griper hardt inn i dagliglivet her.

I går besøkte vi An Najah university, og snakket blant annet med en organisasjon som jobber med Rigth to Education. Nesten alle studentene ved universitet har opplevd å bli stoppet på checkpoint og dermed gått glipp av viktig undervisning. Flere av studentene sitter i fengsel og mange har måttet utsatt studiene av ulike grunner.

I dag har vi hatt seminar for medlemmer av Fateh Youth i Nablus, og i morgen tidlig reiser vi til Jenin for å holde seminar og besøke flyktningleir.

Noen timer med mange inntrykk!

I dag har vi vært på en political tour i Øst-Jerusalem og sett på hvordan Israel prøver å skape fakta på bakken som taler for deres sak. Vi har sett enorme bosetninger hvor staten Israel subsidierer middelklassen for at de skal bo i de ulovlige bosetningene. Det er nemlig viktig for Israel at det er et flertall av israelere i Jerusalem, og de gjør alt for å tvinge palestinerne ut av byen.

En tre timers tur i Øst- Jerusalem gir mulighet for mange inntrykk, og vi fikk mange muligheter til å se muren Israel bygger inne på Vestbredden. Muren er snart ferdig og omringer nå nesten hele Jerusalem. Med muren er flere landsbyer som før tilhørte Jerusalem nå stengt ute fra byen, og eneste mulighet for å komme til Jerusalem er gjennom checkpoints. En flyktningleir er helt innestengt, og som eneste utsikt har de en gigantisk bosetning. Det er et sykt opplegg...

Etterpå gikk turen til Yad Vashem, som er et Holocaustmuseum i Jerusalem. Det er et av verdens beste museum, og det gjorde inntrykk på delegasjonen. Likevel var det trist å se at palestinerne nå blir behandlet på en måte som kan minne om det jødene gikk gjennom på 30-tallet. Dette sitatet sto på en vegg:
”Never again allow such a catastrophe”.
Og vi kan ikke si oss mer enig!

I morgen går turen til ungdomshuset AUF har vært med å finansiere i Abu Diis, og så reiser vi til Nablus for å holde seminar i tre dager.

De melder snø i Jerusalem

Da var første dag unnagjort og masse inntrykk skal bearbeides. Vi brukte første dag til å se gamlebyen og bli kjent med området, det var jo tross alt første gang til området for en av delegasjonens fire deltagere. (Alex)

En tur i gamlebyen viste at lite har blitt bedre og mye har blitt værre. Våre venner kan fortelle at flere og flere hus i den muslimske delen blir kjøp av fanatiske Israelere. Ariel Sharon har eksempelvis et fin fint hus midt i området. Den største forandringen var å finne ved klagemuren der en graver "arkeologiske" tuneller under klippemoske og våre venner lanserte teorien om at disse tunellene, sammen med et jordskjelv, vil bidra til at klippemoskeen raser! Og da gir plass for rekonstruksjonen av israelernes hellige tempel som klagemuren er en ruin etter.

Det er meldt snøfall i morgen så det blir spennde å se om vi får norsk vinterstemning her nede! =)

Vi har vert ivrige fotografer og under finner dere et utvalg av bilder fra søndagens utflukt:

Jette og Torstein

Stine Renate og Alexander



Stine sjekker (opp) sikkerheten i gamlebyen



Klagemuren

AUF i Palestina

I dag ankom en delegasjon fra AUF Palestina og byen Jerusalem. Delegasjonen består av Jette Christensen, Alexander Cascio, Torstein Tvedt Solberg og Stine Renate Håheim.

Under hele oppholdet vil vi oppdatere bloggen og legge ut bilder vi tar!

Denne første dagen av oppholdet har vi brukt til å se Jerusalem og forberede oss til seminarene senere neste uke!

Støtt Folkehjelpas arbeid på Gaza

Norsk Folkehjelp er en av få hjelpeorganisasjoner som fremdeles driver hjelpearbeid på Gaza, men i forrige uke måtte kontoret stenge på grunn av strømmangel.
Behovet for hjelp er akutt, og i går åpent heldigvis Norsk Folkehjelps kontor igjen. Nå har Norsk Folkehjelp startet en innsamlingsaksjon, og vi oppfordrer alle til å bidra. Norsk Folkehjelp er arbeiderbevegelsens humanitære solidaritetsorganisasjon, og som AUFere bør vi absolutt bidra til deres verdifulle arbeid.

Israel tar kvelertak på Gaza

NRK melder i dag at Israels forsvarminister Ehud Barak har gitt ordre om å sperre alle grenseoverganger inn og ut av Gazastripen. Ikke bare er grensen nå stengt for palestinere, men den nye politikken stenger også ute UNRWA (FNs organisasjon for palestinske flyktninger) som daglig transporterer inn mat og andre nødvendige varer til de innestengte Palestinerne.

Dette er nok et tilltak fra den Israelske regjeringen for å kvele alt som heter liv i Gaza, som uten skrupler og ettertanke stenger matforsyningene til 1,4 millioner mennesker. Det er en mild underdrivelse å si at Israel setter seg over internasjonal lov og rett, og utestengelsen av FN i Gaza føyer seg bare inn i rekken av grove overgrep mot FNs menneskerettigheter og det palestinske folket.

Det heller lite gjennomtenkte grunnlaget hæren har for sine handlinger hjelper ikke den skjøre fredsprosessen som nå er satt i gang. For teorien om at sultne og innestengte palestinere legger vekk alle tanker om raketter har jeg liten tro på. Den dialogen som modige ledere nå har satt i gang kan bare ødelegges av slike handlinger som den Israelske hæren nå setter ut i live. Det å sette likhetstegn mellom enkeltmenneskers handlinger, som rakettangrepene fra Gaza er, og en full militær blokade og total undertrykking av millioner av mennesker, er på grensen til galskap.

Så får vi bare håpe at galskapen snart får en slutt, og at maten igjen kan trille inn i Gaza!

Behov for internasjonal tilstedeværelse på Sri Lanka

I går var AUFs internasjonale ressursgruppe sterkt representert i fakkeltoget arrangert av Norsk-Tamilsk forum Norge. Situasjonen på Sri Lanka er nå dramatisk. I forrige sa nemlig regjeringen på Sri Lanka opp våpenhvilen med tamiltigrene (LTTE), med virkning fra 16. januar. I dag er det en krigslignende situasjon på Sri Lanka og dette har ført til støre lidelser for sivilbefolkningen og en vanskelig menneskerettighetssituasjon.

Norge var med å tilrettelegge for en våpenhvile på Sri Lanka i 2002. Og siden våpenhvilen ble inngått har den nordiske observatørstyrken Sri Lanka Monitoring Mission (SLMM) hatt som oppgave å belyse menneskerettighetsbrudd og begrense overgrep mot sivilbefolkningen. Nå har regjeringen brutt våpenhvilen og beordret SLMM å reise fra landet. AUF frykter at situasjonen for sivilbefolkningen vil bli forverret når det ikke lenger er internasjonale vitner til det som skjer.

AUF støtter Norsk Tamilsk Forum i deres kamp for internasjonal tilstedeværelse på Sri Lanka og oppfordrer norske myndigheter til å legge press på regjeringen på Sri Lanka. Det finnes ingen militær løsning på konflikten, og AUF vil at Norge må legge til rette for å finne en politisk løsning på konflikten.

Reisebrev fra Georgia

Reisen startet i Georgia den 30 nov, hvor vi hadde tale og debatt-teknikk kurs med vår søsterorganisasjon USYG. På deres kontor i Tbilisi, landets hovedstad, diskuterte vi ivrig forskjellige viktige politiske saker, som fattigdom, arbeidsliedighet, narkotikaproblemer og demokrati.

En delegasjon fra AUF var i begynnelsen av desember i Georgia på prosjektreise og tok samtidig en tur innom Armenia. Delegasjonen besto av generalsekreter Gro Mette Moen, ny internasjonal rådgiver Torstein Tvedt Solberg og Inger Marie Lupton fra Finnmark som representant for fylkeslagene.

Reisebrevet er skrevet av Inger Marie Lupton, AUF i Finnmark

Selv om situasjonen i Georgia var ganske rolig nå, skal en ikke lenger tilbake enn 7. november da det var store demonstrasjoner foran parlamentet. Kravene var flere, blant annet at presidenten skulle sette en dato for nytt presidentvalg. Et viktig krav i Georgia, og et sentralt punkt i et fungerende demokrati, nettopp retten til å stemme ved frie valg.

Nå nylig har President Mikheil Saakashvili utlyst valg, og ga derfor etter for det massive presset fra oposisjonen og verdenssamfunnet. Valget ble satt til den 5 januar, en dato som videre vekker skepsis hos oposisjonen, mye fordi det er dagen før den ortodoksejulaften, og en frykter dermed lav valgdeltagelse.

Unntakstilstanden som ble innført under de store demonstrasjonene ga også rom for å stenge ned uavhengig media som viktige tvkanaler, da med begrunnelsen at opprørerne ikke skulle bli voldelig igjennom media. Selv uker etter at unntakstilstanden ble opphevet er de samme mediene fortsatt stengt, noe som fører til at opposisjonen har hatt problemer med å drive valgkamp.

Vår søsterorganisasjon har også andre dilemmer i valgkampen, da de ikke har noe moderparti å drive valgkamp for. Derfor jobber de nå for å få flest mulig valginspektører på plass den 5. januar som kan sikre at valgetgår rettmessig for seg.

Etter et 5 dagers opphold i Georgia, bar turen videre til nabolandet Armenia. De 30 milene det er fra Tbilisi til Yerevan tilbrakte vi på et koselig tog som tok 17 timer, heldigvis med sovekupe.

I Armenia møtte vi en annen søsterorganisansjon AYF. Tiden der brukte vi på å lære og høre hvordan den politiske situasjonen er i landet. Vi hadde møter med AYF og lærte mye om deres oppbyging, idologi og historie. Så det er mye som ligger til rette for et spennende samarbeid i fremtiden.