Tørr vi håpe på Mugabes avgang?

I morgen, lørdag 28. mars, går Zimbabwes 13.3 millioner innbyggere til valgurnene for å velge sin president de neste årene. Posten som Robert Mugabe har bekledd de siste 28 årene og som han med rå og brutal makt har gjort alt for å beholde. Når valgdagen nå er så nær er det ikke verdenssamfunnets entydige kritikk mot Mugabe som skaper håp for forandring, men den mer og mer samlede og kraftfulle opposisjonen i landet.

Mugabe har i sin tid som president først ledet Zimbabwe til frigjøring fra Storbritannia i 1980, inn i gode tider og så over til den største krisen landet har sett i sin historie. Inflasjonen er på 100 000 prosent og arbeidsledigheten har steget til 80% for å nevne noen tall. Den mye omtalte jordreformen har ført til 570 000 internt fordrevne flyktninger, fallende produksjon og 400 000 arbeidsledige som direkte konsekvenser. Tanken om å ta jord fra de hvite og rike, og gi til de fattige var kanskje god, men feilet totalt med sin brutalitet og dårlige organisering.

Håper om forandringen ligger i demokratiet og opposisjonens evne til å mobilisere. Samtidig er det knyttet stor spenningen til om Mugabe vil tillate seg selv et tap, og fikse valget i sin favør. Det positive denne gang er at opposisjonen har støttespillere i politiet og i hæren, noe som gjør valgfusk mer komplisert.

Fra mitt ståsted, langt oppe i nord milevis og unna valget og Mugabe, skimter jeg et håp om forandring, et håp om at Mugabe ikke skal gå seirende ut av første valgrunde og ønsket et nytt flertall i Zimbabwe. Det er bare å ønske lykke til med valget og benke seg foran tv og nyhetssendingene søndag morgen.