Hilsen fra Uganda

Jeg har alt vært i Uganda i en uke, har vært her på feire før vi skal årets aktivitet med Uganda Young Democrats. Det er godt å være tilbake I Uganda, men samtidig vært et tøft møte med virkligheten våre venner i UYD lever under.

På veien ned hit fikk jeg melding om at Fred Mbide, nestleder I UYD, var blitt fengsla. Jeg prøvde senere å møte han i fengselet, og fikk avtale om 5 minutter sammen noen andre fra UYD og noen familiemedlemmer. Når vi kom fram til fengselet var hele området sperra av og om lag 50 væpna politisoldater som nekta oss ingang på selve omraadet, vi blei stående å krangle i 20 minutter, men da det kom en lastebil med folk fra militæret inn på omraadet skjønte vi slaget var tapt og forlot området. Dagen etter prøvde vi igjen, da med samme resultat. Fred er nå løslatt men går en lang og dyr rettssak i møte. Samme dag som han ble løslatt blei en annen fengsla, og flere har gått i skjul for å hindre å bli tatt av politiet.

Demokratiet i Uganda går definitivt i feil retning og volden og overgrepene mot opposisjonen øker. Varselslampene bør blinke for verdenssamfunnet, hvis ikke kan vi om få år få samme situasjon som vi i dag ser i Zimbabwe.

Våre venner I UYD gjør en formiddabel innsats i kampen for demokrati og menneskrettigheter, og selv om de risikerer mye, jobber de hardere enn noen gang.

Hilser fra alle venner I UYD!

I går kveld kom også Abdullah og Mari til Uganda og på mandag reiser vi til nord-uganda for å holde AIDS-kurs, så reiser vi derifra til Sudan før vi kommer tilbake til Kampala.

Blogger senere om livet I Uganda

Hilsen fra Åsmund:)

Long time ago in Bethlehem...

Da turen i går gikk til Bethlehem var et besøk i fødselskirken et must. Fotograf Torstein tok ivrig utallige bilder og kirken var full av turister. Men formålet med turen var ikke kun dette besøket. Aller først gikk turen til Bethlehem Universitet for å møte med våre venner i Shabiba. Også her har de flertall i studentparlamentet og nesten av halvparten av studentene støtter Fateh Youth. Vi diskuterte mulighetene for et distriktssamarbeid mellom Bethlehem og et fylkeslag i AUF og fikk omvisning på universitetet.

Så gikk vi til fots gjennom gamlebyen og opp på kontoret til Fuad Kokaly, parlamentsmedlem for Fatah. Han ga oss en oppdatering på situasjonen i byen som nå er omringet av apartheidmuren. Omtrent 40 prosent av byens inntekter kommer fra turister, og heldigvis er sikkerhetssituasjonen så god at det kommer stadig flere turister hit. Men byen lider under okkupasjonen, den er omringet av settlements som stadig bygges utog de høyt utdannede palestinerne forlater i stor grad byen. Hus som står i nærheten av settlementene har rivningsordre fra Israel og et stort antall flyktninger lever i stor fattigdom.

Palestinerne lider også under den kulturelle okkpasjonen, og det å styrke palestinernes nasjonal identitet er derfor en viktig del av motstandskampen. Vi besøkte derfor Dalal Institution for Culture and Arts. Et senter for underpriviligert ungdom, drevet kun av frivillige. Her snakker vi om god gammeldags dugnadsånd. Meg og Torstein fikk også en innføring i den tradisjonelle palestinske folkedansen Dabka. Jeg kan avsløre at resultatet var noe varierende.

Vi var også innom Aida Camp, en flyktningleir fra 1950 med nesten 4000 innbyggere. Her finner man blant annet det som skal være verdens største nøkkel. Nøkkelen er blitt et symbol for millioner av palestinske flyktninger som fremdeles har nøkkelen til huset de måtte flykte fra under Al-Nakba.

"Direkte inne fra Jerusalem"

Akkurat nå sitter vi på Hotel Jerusalem rett utenfor gamlebyen. Vi er tilbake etter tre dager på reisefot for å besøke Fateh Youth på universitetene. Til nå har vi vært innom Ramallah, Nablus og Jenin og har hatt utallige møter med interessante og spennende mennesker fra vår søsterorganisasjon. Målet med turen er å starte opp distriktsamarbeid mellom AUF og Fateh Youth, og det er strålende å se den innsatsen våre venner gjør på universitetene. De har nå flertall på alle universtitetene etter en godt gjennomført studentvalgkamp.

På Bir Zeit University i Ramallah var vi blant annet med på en demonstrasjon mot fengslingen av 600 Fatah-medlemmer på Gaza de siste dagene. På Vestbredden er fengsling av studenter omfattende, og vi fikk blant annet møte sønnen til Marwan Barghouti. Vi fikk også en omvisning i Bir Zeit og ble som vanlig invitert hjem til vilt fremmede mennesker. Høydepunktet på omvisningen var besøk hos en stor familie som lager sin egen vin fra druene i bakgården. Ingen av de snakket et ord engelsk, så her fikk vi god bruk for våre timer på arabisk kurs hjemme i Norge.

I Nablus møtte vi guvenøren som ga oss en oppdatering på situasjonen i byen som er innestengt av utallige checkpoints. Vi var også hjemme hos familien til Alaa, hvor vi fikk en innføring i vitser om folk fra Jordan. Stemningen her nede skifter fort fra dødsalvorlig (bokstavlig talt) til latterbrøl.

Den ene kvelden var vi innom Beit Foriik, en landsby i Nablus distriktet. Den er omringet av settlements på alle kanter, og det finnes kun en vei ut og inn av landsbyen, og denne er selvfølgelig kontrollert av israelsk militære. Det er stor fattigdom i landsbyen, økonomien er nemlig totalt avhengig av oliventrærne som settlere nekter de å få tilgang til. To mennesker er skutt den siste tiden i et desperat forsøk på å høste oliven. Og hvis de mot alle odds skulle få høstet oliven, nekter Israel de å eksportere den ut av landsbyen. Vi møtte lederne av Fatah og medlemmer av bystyret, og de var naturlig nok fortvilet over situasjonen. Samtidig satte de stor pris på internasjonalt besøk og tok oss med på en rundtur i byen. Beit Foriik er stedet hvor den palestinske revolusjonen begynte og er full av historie. Yassir Arafat hadde skjulested der i 1967, og vi fikk også se grotten hvor han oppholdt seg etter seksdagerskrigen.

I dag har vi tilbrakt dagen i Jenin, hvor vi besøkte Arab American University. Her diskuterte vi blant semesteravgift og hvordan okkupasjonen påvirker studiene med direktøren ved Universitetet. Vi var også med på en forelesning om muren med Stop the Wall campaign. Mange av studentene i Jenin bor på andre siden av muren, og har derfor store vanskeligheter med å komme seg til universitetet. I går ble en tolv år gammel gutt drept etter en demonstrasjon mot muren i Nilin. Han ble skutt i hodet av en israelsk soldat. Jeg trenger kanskje ikke å si hvor sinte og frustrerte vi ble over å høre dette, og enda verre ble det når vi ble fortalt at israelsk media har fremstilt det som om han ble skutt av palestinere. Israelerne skyr ingen midler i kampen for et land uten folk.. Heldigvis er ikke norske medier så naive! http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/midtosten/article2565783.ece

Situasjonen på Vestbredden har blitt verre siden forrige gang vi var her. Settlementene blir utvidet dag for dag, hver natt blir palestinere arrestert uten anklager, muren blir stadig lengre og fattigdommen øker. Til tross for dette kjemper palestinerne med et ufattelig mot for å bekjempe apartheidsystemet og okkupasjonen. Som unge politikere og som mennesker kan vi ikke gjøre annet enn å kjempe sammen med de!

En rolig start

Det er godt å være tilbake! Alt er som det skal; Passkontrollen på Ben Gurion er et helvete, solen steiker, grinete soldater, smilende venner og nydelig mat. Undertegnede og Stine Renate har dratt i forkant av hoveddelegasjonen for å få unnagjort en del møter og planlegging. Alt i alt blir det et over to uker lagt opphold i landet jeg aldri kan få nok av. Det meste av opplevelser ligger foran oss, og programmet ser fantastisk ut.

Første dag var satt av til overdreven strandligging i Tel Aviv, som kostet oss gode, svidde o røde kroppsdeler. Vi tok hintet og dro tidlig søndag morgen til Jerusalem og tok inn på Jerusalem Hotel på rett side av den grønne linjen.

Dagen gikk hovedsaklig med til å besøke ICAHD og Randi fra Troms. Til daglig er Randi AUFs fylkessekretær i Troms, men som alle engasjerte AUFere lar hun ingen utfordringer gå forbi. Da hun ble spurt om å bruke to uker av sin sommerferie på Vestbredden til å bygge opp et nedrevet Palestinsk hus kunne hun ikke si nei. ICAHD er en israelsk organisasjon som gjenreiser palestinske hus det israelske militæret har revet. På deres sommerleir samles rundt 40 engasjerte fra hele verden seg for å reise hus. Årets prosjekt var å gjenreise to hus i Anata en liten by utenfor Jerusalem.

Som representanter for arbeiderbevegelsen lot vi ikke muligheten gå fra oss, og som bildene viser var vi ivrige deltagere i grasrotbevegelsens viktige arbeid. Det var fra vår side rørende å se engasjementet fra lokalbefolkningen, der alle generasjoner deltok. Og vi mistenker at fra lokalbefolkningens side var det særdeles underholdene å se solbrente nordmenn grave grøfter! Så på flere måter underhold vi hverandre og når resultatet er en feiende flott hus kan en ikke klage.

Vel tilbake på Jerusalem Hotel sitter vi nå å planlegger resten av uken. AUF duoen skal ut på en omfattende rundreise i hele vestbredden for å besøke samtlige universiteter og tilhørende Fateh Youth organisasjoner. I morgen går turen via Ramallah til Nablus, min andre hjemby, et gjensyn jeg gleder meg stort til.

Oppdateringer vil følge...

Obama, Clinton og klasebomber

De siste dagene har vi feiret det internasjonale forbudet mot klaseammunisjon, en viktig sak AUF har jobbet lenge for og som Norge har stått i fremste rekke for å dra i havn. Nå er forbudet på plass og det på rekord tid, 109 land har deltatt i forhandlingene og samtlige har varslet at de vil ratifisere avtalen. En handling som innebærer at de må ødelegge alle nasjonale lagre med klaseammunisjon, aldri bruke det i militære operasjoner og kanskje viktigst bidra til å rydde opp i gamle synder med støtte til ofre og opprydning i rammede land.

Når en slik viktig avtale nå er på plass er det viktig å ta noen skritt tilbake og hedre de som har bidratt positivt og kritisere de idiotene som står utenfor. På listen over idiotland kommer ikke uventet Russland, Kina, Paktistan og klasebombeværsting Israel, altså de landene som ved første anledning kan komme til å bruke klasebomber. Med på listen er også stormakten USA, og med Bush administrasjonen er det ingen bombe at de velger egoistisk sikkerhet fremfor kollektivt ansvar.

Det som gjør USA til en spennende case er det kommende presidentvalget, og med nye regimer kan ny politikk også oppstå. At den konservative republikaneren Mc Cain følger samme linje som partikammeraten Bush bør ikke overraske mange, for dette er to menn som ikke er så uenige som noen skal ha det til. Når det amerikanske senatet hadde spørsmålet om klaseammunisjon oppe til avstemining var det bare 4 senatorer som støttet det internasjonale forbudet og blant de var senator og presidentkandidat Barack Obama. Den eneste av de tre gjenværende presidentakandidatene som fremstår med en anderledes utenrikspolitikk enn sine motstandere. Det er nok mer skuffende for noen at Hillary Clinton ikke viser seg fra en mer radikal side utenrikspolitisk, men følger en hennes argumentasjon er det jo nettopp ens stemmegivnings historie som bør være tellende.

I dag søndag 1. juni avholdes det tredje siste primærvalget i USA, på tirsdag de to siste. Når vi våkner i Norge onsdag morgen vil det være klart hvem som er demokratenes neste presidentkandidat. Selv håper jeg å våkne til nyheten om at klasebombemotstanderen Obama har trukket det lengste strået!

Palestine, here I come again - del 2

Senere på turen havner vi oppi en demonstrasjon for palestinske fanger som sitter fengslet i israelske fengsler. Mødre, fedre og søsken holder opp bilder av sine kjære og ber oss fortvilet om å ta bilde av dem, og aldri glemme hvordan israelerne fengsler palestinere uten lov og dom på ubestemt tidspunkt, ofte uten gyldig grunn. Flere av disse vet ikke en gang hva de er anklaget for, og mange sitter i såkalt administrativ forvaring. Veldig mange av fangene er unge, og har sittet inne lenge.

Etterpå besøkte vi en såpefabrikk, hvor de lager såpe av olivenolje. Palestina er for øvrig kjent for å ha den beste olivenoljen i verden, og såpen de lager skal visstnok være veldig bra og 100% organisk. Såpestykkene var stablet i massive søyler for å tørke 3-4 måneder. Her fikk vi også se en mann pakke dem inn i en imponerende fart.

På kvelden blir vi invitert til stor fest med alle fra Nablus som har tilknytning til vennskapsbyprosjektet. Flere av disse har også vert i Stavanger. Det var en fantastisk mottakelse, og rørende å se hvor mye dette betyr for dem. På vei inn i hotellet hører vi noen skudd i natten, og blir fortalt at det bare er ”fireworks”. Etter å ha levd med uroligheter i så lang tid enser såvidt ikke våre venner skuddsmellene, og har gitt det et nytt navn. Fireworks eller ikke, vi skynder oss inn.

Fredag 25. april våkner vi til nyheten om at israelske soldater har tatt seg inn i en flyktningleir noen kilometer fra Nablus, og drept en ung gutt. Senere får vi vite at dette er samme gutt som var med på angrepet mot guvenøren, og at israleske soldater har vært etter han lenge. Timingen er sannsynligvis nøye planlagt for å få det til å se ut som om guvenøren også er involvert i dette siden han ble angrepet. Dette skaper noe uroligheter, og da israelse soldater prøver å ta seg inn i Nablus blir de stoppet med provisoriske veisperringer av brennende søppel og barn som kaster stein. Når vi kommer til stedet for å besøke en palestinsk kirke like ved er alt rolig, men veien er fortsatt stengt og det brenner fremdeles. Ungene er også fortsatt ganske opprørt og det er en spent stemmning.

Vi må skyndte oss ut av kirken når vi får beskjed om at begravelsesfølge til den drepte nærmer seg. De har gått den 45 min lange veien fra sykehuset med liket bærende på skuldrene, og stemmningen er nokså amper. I det vi kjører forbi på avstand ser vi et stort følge bevege seg langs veien, med flere kjøretøy bak. Enda et offer for det israelske militæret er på vei til graven.

Etterpå drar vi til Sebastia , en liten by som egentlig er 10 min kjøring fra Nablus, men man må vanligvis kjøre omveier på over en time pga veldig restrektive checkpointer. Vi prøver lykken for å se om soldatene er noe mer medgjørlige når det er nordmenn som passasjerer.

Til vår store overraskelse stikker en israelsk soldat inn og spør ” Er dere norske?” – PÅ NORSK! En ting er å tjenestegjør i det israelske militæret der alle menn har 5 års verneplikt og kvinner 3 år, men å reise ned fra Norge for å bli med på jævelskapen!!? Jeg har mye jeg har lyst til å si akkurat der og da, men måtte pent holde kjeft siden det er nettopp denne nordmannen som gjør det mulig for oss å passere checkpointen. Vi spekulerer senere i om han var halvt israelsk og om det var så at man ble innkalt uansett hvilket land man bodde i, men det blir bare gjetninger fra vår side.

Sebastia er en vakker by med masse arkeologiske gjenstander og monumenter fra både romersk og bysantisk periode. Naturen er kjempefin og jeg tar masse bilder av blomster og planter til biologisamlinga til lillesøstera mi. Ikke visste jeg at sukkererter vokser på trær..

Unge Høyre er også tilstede på tur og titter fram bak en søyle. Tina Bru er leder i UH i Rogaland og sitter sammen med meg i Miljø og utbygging. Hun er egentlig veldig bra – til høyrefolk å være :P

Nå er det langt på natt her i Nablus mens jeg sitter å skriver dette, og tre innholdsrike dager tar mye plass! Vi skal være her til søndag, før vi drar videre til Jerusalem også hjem neste onsdag. I morgen er det en ny dag, og da skal jeg også møte venner fra Fateh Youth som jeg ble kjent med sist jeg var her nede. Jeg gleder meg masse og skal hilse fra alle dere AUF’ere der hjemme! Ein, Swei, Drei, Palestina Frei!

Palestine, here I come again

- En reiseskildring skrevet av Hilde Firman Fjellså, leder AUF i Rogaland.

Min kjære Stavangerby har Nablus på Vestbredden som vennskapsby, og Nablusforeningen i Stavanger jobber med å knytte vennskapsbånd gjennom skoler, politikere og iherdige ildsjeler med våre venner i det okkuperte land, og samarbeider på en rekke felt. Denne gangen var jeg så heldig å få lov å bli med som representant for kommunalstyret for miljø og utbygging for å kunne jobbe med et miljøprosjekt som skal finansieres av egenpålagte ”klimakvoter” når Stavanger kommune bruker fly. Helt siden jeg fikk være med en delegasjon fra AUF til Palestina i fjor vår har jeg drømt om å reise ned igjen!

Etter å ha sluppet bemerkelsesverdig lett gjennom sikkerhetskontroll og spørsmål på flyplassen, bar turen vekk fra det forjettede land og inn på Vestbredden, på vei til Nablus. Da kommer man selvfølgelig ikke utenom et drøss med checkpoints. Nablus ligger nokså nord i landet, og er en av de mest avstengte byene på Vestbredden. På siste checkpoint inn til byen måtte vi si farvel til sjåføren vår, og dra koffertene våre gjennom veisperringene over til den andre siden. Han fikk nemlig ikke lov til å bli med videre. Etter å ha vist passene våre til en ung gutt i militærutstyr, viftende på et maskingevær, fikk vi lov til å passere med våre norske pass. En helt annen sak dersom vi hadde vært palestinere. Deretter bar det videre til Hotell Al Jasmin, for å så møte representanter for Nablus kommune til middag på kvelden. Og for en velkomst! Massevis med god mat, og smilende mennesker som ønsket oss hjertelig velkommen:)

Delegasjonen som reiser ned består av to grupper, en av dem er lærere som skal besøke sine vennskapsskoler og den andre gruppen skal jobbe med miljøprosjektet. Folk fra Nablusforeningen er med på hver sitt fagfelt. I alt er det 16 personer på tur. Denne dagen deler vi oss opp etter hvert vårt formål med turen. Vi møter den assisterende borgermester, fordi den ”ekte” borgermesteren sitter fortsatt fengslet på ubestemt tidspunkt i såkalt administrativ forvaring. Deretter møter vi miljøavdelinga til Nablus for å diskutere prosjektet, og så guvenøren i Nablus-regionen. Han kan fortelle at han nettopp var utsatt for et angrep av noen palestinere som trolig var presset til å sette fyr på bilen hans og skyte rundt seg med våpen i lufta. Denne historien er forøvring ikke over enda. Av hvem de ble presset av er foreløpig uvisst...

Flere oppdateringer fra Hilde i Palestina kommer

Tørr vi håpe på Mugabes avgang?

I morgen, lørdag 28. mars, går Zimbabwes 13.3 millioner innbyggere til valgurnene for å velge sin president de neste årene. Posten som Robert Mugabe har bekledd de siste 28 årene og som han med rå og brutal makt har gjort alt for å beholde. Når valgdagen nå er så nær er det ikke verdenssamfunnets entydige kritikk mot Mugabe som skaper håp for forandring, men den mer og mer samlede og kraftfulle opposisjonen i landet.

Mugabe har i sin tid som president først ledet Zimbabwe til frigjøring fra Storbritannia i 1980, inn i gode tider og så over til den største krisen landet har sett i sin historie. Inflasjonen er på 100 000 prosent og arbeidsledigheten har steget til 80% for å nevne noen tall. Den mye omtalte jordreformen har ført til 570 000 internt fordrevne flyktninger, fallende produksjon og 400 000 arbeidsledige som direkte konsekvenser. Tanken om å ta jord fra de hvite og rike, og gi til de fattige var kanskje god, men feilet totalt med sin brutalitet og dårlige organisering.

Håper om forandringen ligger i demokratiet og opposisjonens evne til å mobilisere. Samtidig er det knyttet stor spenningen til om Mugabe vil tillate seg selv et tap, og fikse valget i sin favør. Det positive denne gang er at opposisjonen har støttespillere i politiet og i hæren, noe som gjør valgfusk mer komplisert.

Fra mitt ståsted, langt oppe i nord milevis og unna valget og Mugabe, skimter jeg et håp om forandring, et håp om at Mugabe ikke skal gå seirende ut av første valgrunde og ønsket et nytt flertall i Zimbabwe. Det er bare å ønske lykke til med valget og benke seg foran tv og nyhetssendingene søndag morgen.

Gjør som prins Charles!

Tibet lider under Kinas okkupasjon, og til tross for fredelige demonstrasjoner, slår okkpuasjonsmakten hardt ned på alle krav om frihet og uavhengighet. De siste dagers uroligheter kan ha resultert i nesten 100 drap av tibetanere. Internasjonal presse kommer ikke inn i området, og det er stor usikkerhet om hva som er situasjonen i landet.

10. mars begynte hundrevis av munker en protestmarsj inn til den tibetanske hovedstaden Lhasa for å markere at det var 49 år siden den første oppstanden mot Kina. De protesterte på fredelig vis, og alt de krevde var slutt på religiøse restriksjoner og frigivelse av fengslede munker. På vei inn til sentrum av byen ble toget stoppet av kinesisk politi, og over 50 munker ble arrestert. Dagen etter krevde 600 munker at de som var blitt arrestert skulle frigis. Protesttoget av munker forsøkte å gå inn i Lhasa, men ble møtt av over 2000 bevæpnede politimenn som møtte den fredelige demonstrasjonen med tåregass. Tibetanerne, under ledelse av Dalai Lama, er blitt verdenskjent for sin fredelige motstand mot okkupasjonsmakten. Demonstrasjonene spredte seg også til India og Nepal, og også her ble de møtt med kraftig motstand. Det er bekymringsverdig om Kina nå presser disse landene for å stilne tibetanske rop om frihet.

Ytringsfrihet er en sentral menneskerettighet som skal gjelde alle mennesker, men i Tibet gjør okkupasjonsmakten alt for å stoppe de fredelige demonstrasjonene. Det er paradoksalt at Kina til sommeren skal avholde de olymiske leker, samtidig som de fratar et helt folk deres mulighet til grunnleggende menneskerettigheter og sin frihet!

Vi får håpe at flere velger å gjøre som prins Charles, nemlig å boikotte OL i Bejing.

International Year of the Potato

Poteten kommer til oss i mange former; kokt, stappet, ovnsbakt, og frityrstekt. Den kommer til middag, til lunsj og krypende når en minst aner det. Men i årtusener har poteten kun hatt rollen som liten siderett, det en har ved kjøttkaker og som en ufrivillig får med en hamburger. Den tiden er nå over, og potetens rennesanse er i annmarsj, for 2008 er av FN ærklært som "International Year of the Potato".

Som AUFer og innbitt FN tilhenger forsto jeg at dette ikke var noen spøk eller en religiøs stjernetolkning i retning "rottens år". Dette er alvor, og mest av alt er det politisk!

Bakgrunnen for FNs høytidlige utnevnelse er en vitenskapelig forankret tro på at poteten vil bidra til å nå de viktige tusenårsmålene. Se bare på denne listen av harde potetfakta:

• Opprinnelig fra Sør Amerika, og kommer i 225 ulike arter.
• Ranket som nr. 4 på "verdens viktigste matavare" (kun slått av mais, hvete og ris)
• Ranket som nr. 1 på "verdens mest bærekraftige plante"
• Regnes som drivstoffet bak den industrielle revolusjon.
  
• Det danske ordet for potet, kartoffel, kommer fra Italiensk og betyr trøffel, og har bakgrunn fra når en tunghørt pave smakte potet for første gang og misforsto...
  

Når sant skal sies er det nok punkt 3 som fikk FN til å diske opp med store internasjonale titler. For poteten er den planten som produserer flest kalorier, raskest, krever mist landområde og kan tilpasse seg flest typer klima. Den er relativt enkel og dyrke, og tåler en klimastøyt.

Jeg har alltid hatt tro på poteten, og den troen er nå styrket og på vei inn i en stolthet! For i 2008 er det ikke Superman, Jens Stoltenberg eller Bush som skal redde verdens sultne, det er POTETEN! Jeg tror den vi gå løs på sin oppgave fryktløs og ambisiøs, og for min egen del skal jeg begynne å spise POTET, med kjøttkaker ved siden!

Vie la revolution de la pomme de terre!!!