Senere på turen havner vi oppi en demonstrasjon for palestinske fanger som sitter fengslet i israelske fengsler. Mødre, fedre og søsken holder opp bilder av sine kjære og ber oss fortvilet om å ta bilde av dem, og aldri glemme hvordan israelerne fengsler palestinere uten lov og dom på ubestemt tidspunkt, ofte uten gyldig grunn. Flere av disse vet ikke en gang hva de er anklaget for, og mange sitter i såkalt administrativ forvaring. Veldig mange av fangene er unge, og har sittet inne lenge.
Etterpå besøkte vi en såpefabrikk, hvor de lager såpe av olivenolje. Palestina er for øvrig kjent for å ha den beste olivenoljen i verden, og såpen de lager skal visstnok være veldig bra og 100% organisk. Såpestykkene var stablet i massive søyler for å tørke 3-4 måneder. Her fikk vi også se en mann pakke dem inn i en imponerende fart.På kvelden blir vi invitert til stor fest med alle fra Nablus som har tilknytning til vennskapsbyprosjektet. Flere av disse har også vert i Stavanger. Det var en fantastisk mottakelse, og rørende å se hvor mye dette betyr for dem. På vei inn i hotellet hører vi noen skudd i natten, og blir fortalt at det bare er ”fireworks”. Etter å ha levd med uroligheter i så lang tid enser såvidt ikke våre venner skuddsmellene, og har gitt det et nytt navn. Fireworks eller ikke, vi skynder oss inn.
Fredag 25. april våkner vi til nyheten om at israelske soldater har tatt seg inn i en flyktningleir noen kilometer fra Nablus, og drept en ung gutt. Senere får vi vite at dette er samme gutt som var med på angrepet mot guvenøren, og at israleske soldater har vært etter han lenge. Timingen er sannsynligvis nøye planlagt for å få det til å se ut som om guvenøren også er involvert i dette siden han ble angrepet. Dette skaper noe uroligheter, og da israelse soldater prøver å ta seg inn i Nablus blir de stoppet med provisoriske veisperringer av brennende søppel og barn som kaster stein. Når vi kommer til stedet for å besøke en palestinsk kirke like ved er alt rolig, men veien er fortsatt stengt og det brenner fremdeles. Ungene er også fortsatt ganske opprørt og det er en spent stemmning.
Vi må skyndte oss ut av kirken når vi får beskjed om at begravelsesfølge til den drepte nærmer seg. De har gått den 45 min lange veien fra sykehuset med liket bærende på skuldrene, og stemmningen er nokså amper. I det vi kjører forbi på avstand ser vi et stort følge bevege seg langs veien, med flere kjøretøy bak. Enda et offer for det israelske militæret er på vei til graven.
Etterpå drar vi til Sebastia , en liten by som egentlig er 10 min kjøring fra Nablus, men man må vanligvis kjøre omveier på over en time pga veldig restrektive checkpointer. Vi prøver lykken for å se om soldatene er noe mer medgjørlige når det er nordmenn som passasjerer.
Til vår store overraskelse stikker en israelsk soldat inn og spør ” Er dere norske?” – PÅ NORSK! En ting er å tjenestegjør i det israelske militæret der alle menn har 5 års verneplikt og kvinner 3 år, men å reise ned fra Norge for å bli med på jævelskapen!!? Jeg har mye jeg har lyst til å si akkurat der og da, men måtte pent holde kjeft siden det er nettopp denne nordmannen som gjør det mulig for oss å passere checkpointen. Vi spekulerer senere i om han var halvt israelsk og om det var så at man ble innkalt uansett hvilket land man bodde i, men det blir bare gjetninger fra vår side.
Sebastia er en vakker by med masse arkeologiske gjenstander og monumenter fra både romersk og bysantisk periode. Naturen er kjempefin og jeg tar masse bilder av blomster og planter til biologisamlinga til lillesøstera mi. Ikke visste jeg at sukkererter vokser på trær..Unge Høyre er også tilstede på tur og titter fram bak en søyle. Tina Bru er leder i UH i Rogaland og sitter sammen med meg i Miljø og utbygging. Hun er egentlig veldig bra – til høyrefolk å være :P
Nå er det langt på natt her i Nablus mens jeg sitter å skriver dette, og tre innholdsrike dager tar mye plass! Vi skal være her til søndag, før vi drar videre til Jerusalem også hjem neste onsdag. I morgen er det en ny dag, og da skal jeg også møte venner fra Fateh Youth som jeg ble kjent med sist jeg var her nede. Jeg gleder meg masse og skal hilse fra alle dere AUF’ere der hjemme! Ein, Swei, Drei, Palestina Frei!
